Medeo 70 år

Av Bjarte Hetland

Medeo. Kanskje den mest myteomspunnede skøytebanen i skøytehistorien. Bare navnet er nok til å sende kuldegysninger nedover ryggen på skøyteentusiaster som opplevde banens storhetstid. I dag er det nøyaktig 70 år siden de første løpene ble gått på banen som var anlagt i et dalføre ovenfor Alma Ata i sovjetrepublikken Kazakhstan, 1691 m.o.h., i grenseområdet mot Kina.

Medeo tidlig på 50-tallet. Vi ser at hele flaten ikke er islagt enda, noe som tyder på at bildet er tatt ett av de første årene etter at banen ble bygget. (Fotograf ukjent. Kilde: voxpopuli.kz)

De første tidene

8. februar 1951 kunne Arbeiderbladet melde om «oppsiktsvekkende russiske skøyteresultater ved åpning av ny bane i Alma Ata». Meldingene nådde europeiske medier via internasjonale nyhetsbyrå som hadde plukket opp resultatene fra Radio Moskva, populært kalt «Moskva-kringkasteren». Dette er så langt vi kjenner til første gang den nye banen, som senere skulle bli kjent som Medeo, blir nevnt i norske medier.

Det var bare vinnertidene som ble referert: Sofia Kondakova hadde vunnet 1000 m på 1.36.8, mens Vladimir Prosjin vant 1500 m på 2.17.2 og 5000 m på 8.23.5.

Arbeiderbladet anførte at den nye banen lå 1650 meter over havet, og at «meldingen synes å tyde på at russerne nå har fått en skøytebane som kan konkurrere med Davos hva gunstig beliggenhet angår». Videre ble det anført at «Prosjins tid (..) forteller best om hvor gunstig den nye banen synes å ligge til».

9. februar refererte både Friheten og Aftenposten en pressemelding fra NTB-Reuter med de samme resultatene, foreløpig uten å bruke de store overskriftene.

Faksimile Arbeiderbladet 8.2.1951 med de første resultatene fra den nye banen i Alma Ata.

Nyhetsoppslagene kom noen dager etter at løpene hadde gått, for de første løpene på Medeo ble arrangert 4. og 5. februar 1951. Dette var første gang Det kasakhstanske ministerrådets pris ble utdelt, og vinner ble moskovitten Vladimir Prosjin, som også gikk til topps på de tre lengste distansene. Vinnertiden på 1500 m (2.17.2) og 5000 m (8.23.5) var begge nye russiske rekorder. Vinnertiden på 10 000 m (17.37.0) var også ny innenlands rekord for Sovjet, men her hadde Nikolaj Petrov gått raskere i Trondheim i 1946 (17.25.9).

Dette var første gang en sovjetrusser gikk 1500 m under 2.20 (Grisjin gikk for øvrig 2.19.3 i de akademiske lekene i rumenske Poiana Brasov samme dag). Den gamle 1500 m rekorden var satt av Anatolij Kaptsjinskij i Kirov i 1938 (2.20.6), mens den gamle innenlands rekorden på 5000 m var satt av Vladimir Smolin (8.31.2) var satt i Sverdlovsk samme år.

Ytterligere tre løpere gikk under 2.20 på 1500 m, bl.a. Valentin Tsjajkin som gikk på 2.17.4.

Samtidig gikk altså Sofia Kondakova fra Leningrad 1000 m på 1.36.8 – 2 sekunder under Laila Schou Nilsens verdensrekord fra 1937. Så vidt vi vet var hun den eneste kvinnelige deltakeren i åpningsstevnet. Kondakova var ikke blitt tatt ut på det sovjetiske laget til VM i Eskilstuna og ble nærmest sendt til Medeo som straff.

Men ryktene om at den nye høyfjellsbanen utenfor Alma Ata var klar til å arrangere løp i begynnelsen av februar må ha nådd resten av det sovjetiske VM-laget, som nå ble omdirigert og dro til Alma Ata i stedet for til Sverige. VM i Eskilstuna ble arrangert samme helg som åpningsløpene på Medeo og gikk uten sovjetisk deltakelse

Om byggingen og åpningen

Bakgrunnen for byggingen av Medeobanen var å gi de russiske skøyteløperne Davos-lignende forhold til trening og konkurranser. Den bitende kulda og iskalde vinden var et hinder for gode resultater i de tradisjonelle skøytebyene i Sovjet – Moskva, Gorkij, Kirov og Sverdlovsk. Sovjets skøyteløpere oppnådde derfor ofte bedre tider utenlands enn de gjorde hjemme i Sovjet. Medeo skulle forandre dette.

I 18 kuldegrader i Moskva hadde likevel Konstantin Kudrjavtsev oppnådd en tid som bare var 0.2 sekunder bak verdensrekorden på 500 m, mens Marija Isakova hadde gått under gjeldende verdensrekord på 1500 m i Kirov. For sovjetiske skøyteløpere var det opplagt at de ville hatt flere verdensrekorder om de hadde hatt mulighet til å gå på en høyfjellsbane, men fram til andre verdenskrig var det fortsatt ingen sovjetiske skøyteløpere som hadde gått verken i Davos eller andre høyfjellsbaner.

Det er selvsagt en liten hake ved dette: Sovjet ble ikke medlem av ISU før etter andre verdenskrig, så sovjetiske løpere kunne uansett ikke sette offisielle verdensrekorder, men for løperne var det tidene – og ikke formalitetene – som var avgjørende.

Allerede på 1930-tallet var det gjort forsøk på å etablere en høyfjellsbane i Sovjet. I 1935 var det den gamle mester Jakov Melnikov som forsøkte å etablere en bane i vintersportstedet Bakuriani i Georgia. I 1939 gjorde Konstantin Kudrjavtsev et nytt forsøk, men også dette strandet.

Etter andre verdenskrig søkte idrettsbevegelsene i Vest og Øst sammen. Sovjet ble medlem av ISU og deltok i VM første gang i 1948. De forberedte seg også for deltakelse i OL i St. Moritz, men Sovjet var enda ikke medlem av IOC, så vinterlekene i 1948 ble avholdt under sovjetisk deltakelse. Sovjet sendte likevel observatører til St. Moritz.

Konstantin Kudrjavstev og Jevgenij Lettsjford besøkte i denne forbindelse både St. Moritz og Davos. Gjennom dette besøket lærte de mye om hvilke faktorer som bidro til gode isforhold, bl.a. om ideelle natt- og dagtemperaturer for å skape rekordforhold. Det ble enda mer klart for dem at de trengte et sovjetisk «Davos».

Det skal ha vært Konstantin Kudrjavstev som fikk ideen om å bygge en høyfjellsbane i Medeodalen ovenfor Alma Ata etter å ha lest en nyhetsartikkel om området. Han dro på befaring til Medeo sommeren 1949, og fant et egnet sted.

Bilde av skøyteløperen Jevgenij Kulikov, sammen med treneren, Konstantin Kudrjavtsev.
Konstantin Kudrjavtsev var en sentral skikkelse i sovjetisk skøytesport i nærmere 50 år, som løper, leder og trener. Tidlig på 50-taller var han sentral i arbeidet med å bygge skøytebanen Medeo. På 70-tallet var han trener for det suksessrike sovjetiske sprintlaget, som også satte en rekke verdensrekorder på Medeo. Her er Kudrjavtsev sammen med Jevgenij Kulikov etter at det er klart at Kulikov har vunnet OL-gull i 1976. Året før hadde Kulikov satt flere verdensrekorder på Medeo, bl.a. den legendariske 37.00 på 500 m. (Foto: imago/Frinke)

Arbeidet med bygging av Medeobanen ble startet sommeren 1950, og sent på høsten i 1950 gikk det telegram fra Alma Ata til Moskva om at arbeidet var kommet såpass godt i gang at de kunne sende noen skøyteløpere til Medeo. En liten tropp på fem løpere ble sendt til Alma Ata. Dette var to veteraner – Kudrjavtsev (38 år) og Gennadij Piskunov (38 år, sovjetmester i 1948), en lovende ung sprinter ved navn Jevgenij Grisjin (19 år), samt to utpregede langdistanseløpere i sin beste alder – Nikolaj Mamonov (27 år) og Aleksej Piskarjov (29 år, 2. plass i sovjetmesterskapet i 1948).

Arbeidet med banen var ikke kommet på langt nær så langt som denne lille skøytetroppen hadde håpet på, så de forberedte seg til sesongen i Alma Ata, samtidig som de bidro både som rådgivere for utbyggerne, men også i det praktiske arbeidet. Gennadij Piskunov jobbet til vanlig ved en bilfabrikk i Gorkij og hadde mye å bidra med.

Byggearbeidene ble imidlertid mer tidkrevende enn man hadde trodd, og lite skjedde dersom Kudrajavtsev og gjengen hans ikke var der til å passe på. I sin biografi har Grisjin fortalt om denne perioden, og frustrasjonen som bredte seg blant løperne etter hvert som de fikk nyheter om at sesongen var startet andre steder i landet, bl.a. i Sverdlovsk, mens det fortsatt var lenge igjen til det kunne legges is på den nye banen i Medeodalen.

Piskunov, Mamonov, Grisjin og Kudrjavtsev var med på byggingen av Medeo høsten 1950 og vinteren 1951. Dette bildet skal være tatt høsten 1950, og det ser ut som de slapper av mellom slagene. (Fotograf ukjent. Kilde: Wikimedia Commons)

Det var bare med nød og neppe man fikk klargjort banen for løp i 1951-sesongen – før våren kom og ville gjort det umulig å avholde skøyteløp på den nye banen. Da de første løpene ble avholdt i begynnelsen av februar 1951 var imidlertid både Grisjin og Mamonov opptatt med akademiske vinterleker i Romania. Også Piskarjov var reist fra Alma Ata, så det var bare de to veteranene Kudrjavtsev og Piskunov som fikk delta på åpningsløpet 4.-5. februar 1951. Dog var det kommet nye løpere tilreisende når åpningen nærmet seg.

500 m ble vunnet av Leonid Pusjkarjov fra Kirov med tiden 43.0, en tid som viste seg å holde til 5. plass på verdensstatistikken for 1951 da sesongen var slutt. Kudrjavtsev noterte 44.0 og ble bare nr 4 på sin spesialdistanse.

Deretter ble det altså seier til Prosjin på de de øvrige distansene: 8.23.5, 2.17.2 og 17.37.0 Piskunov gjorde det best på 10.000 m, der han ble nr 2 med 17.43.6. Prosjin senket for øvrig sin personlige rekord på 1500 m med 8 sekunder!

De første verdensrekordene på Medeo

Allerede i åpningsløpet hadde altså Sofija Kondakova satt verdensrekord på 1000 m. 11. og 12. februar ble det arrangert nye løp på Medeo, men det tok litt tid før resultatene nådde vestlige aviser.

23. februar kunne Friheten melde om «Ypperlige skøyteresultater i Sovjet-samveldet», mens Aftenposten meldte om «Nye kvinnelige verdensrekorder i skøyteløp» og at tre russiske skøyteløpere nå hadde bedre tid på 1500 m enn nederlenderen Wim van der Voort, som inntil da hadde ledet sesongens verdensstatistikk.

Sovjets skøytelandslag på Medeo i 1951. (Fotograf ukjent. Kilde: Wikimedia Commons)

Tatjana Karelina satte ny verdensrekord på 3000 m (5.26.7), 5000 m (9.10.8) og sammenlagt (208.820). På herresiden forbedret Konstantin Kudrjavtsev den ferske russiske rekorden på 1500 m til 2.16.5. Fire løpere gikk under 2.20. Kudrjavtsev toppet med denne tiden verdensstatistikken foran Prosjin denne sesongen.

12. februar 1951 ble Marija Isakova den første kvinne som gikk under 2.30 på 1500 m. Hun fikk notert 2.29.5 – mer enn 7 sekunder bedre enn gjeldende verdensrekord, satt av Rimma Zjukova i Kirov året før (2.36.7). Det skal imidlertid legges til at 1500 m ikke var mesterskapsøvelse for kvinner på denne tiden. Kvinnene gikk 500 m, 3000 m, 1000 m og 5000 m fram til 1955.

16. februar gikk både Olga Akifejeva og Tatjana Karelina under Karelinas ferske verdensrekord på 3000 m. Akifejeva var best med 5.22.2, mens Karelina fikk 5.22.9.

Det var ingen overraskelse at det ble satt verdensrekorder av de sovjetiske skøytekvinnene. I motsetning til sine mannlige kollegaer hadde kvinnelige skøyteløpere fra Sovjet deltatt i internasjonale mesterskap på jevnlig basis siden 1948 – og stort sett dominert.

I 1950 ble VM arrangert i Moskva, og de sovjetiske kvinnene la beslag på de 8 første plassene i sammendraget – med Maria Isakova som klar vinner foran Zinaida Krotova og Rimma Zjukova. For Isakova var det hennes tredje strake VM-tittel.

Tidlig på sommeren 1951 ble alle de kvinnelige verdensrekordene satt på Medeo i åpningsåret godkjent av ISUs årlige kongress.

I mellomtiden hadde flere norske aviser spandert spalteplass på den nye høyfjellsbanen i Kasakhstan, nå også under dens rette navn – «Medeo». Navnet har den for øvrig etter Medeu Pusurmanov, en fremstående person som hadde bidradd sterkt til utviklingen i området.

Faksimile Friheten 1.3.1951. Avisen oppsummerer sesongens gode resultater fra «den lille fjellbyen Medeo i nærheten av Alma-Ata i den kirgisiske sovjetrepublikken nær den tibetanske grensen» og funderer på om forholdene på Medeo er så gode at banen også er bedre enn Davos.

Under overskriften «Har Sovjet bedre bane enn Davos?» skrev Friheten 1. mars 1951 at vi kunne vente oss «ypperlige tider» fra den nye banen. Videre skrev avisen at «det er trolig at vi her har fått et sted som vil risse sitt navn inn i skøytehistorien». Lite visste vel Frihetens journalist hvor rett han skulle få i denne spådommen.

Friheten refererte videre til Vladimir Prosjin, som hadde vunnet åpningsløpene på Medeo og som hadde skrevet i Sovjetskij Sport:

Dette er bare begynnelsen. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvilke resultater våre skøyteløpere kommer til å glede fedrelandet med når de blir fullt fortrolige med banen. Banen ligger i 1650 m høyde og er omgitt av høye, beskyttende fjell. Under de tolv dager jeg har vært der nede var det praktisk talt vindstille og solen stekte fra en nesten skyfri himmel. Det var så varmt at det nesten var umulig å ha skjorte på seg, og løperne konkurrerte i lettest mulig påkledning. For å utnytte de beste isforholdene i døgnet gikk løpene mellom kl 11 og 14. Men det viktigste av alt er vannet – det absolutt krystallklare vannet, som en får fra Alma-Atinka elven. Det er vannets kvalitet som skaper den førsteklasses isen.

Vladimir Prosjin, vinner av de første løpene på Medeo

Den første verdensrekorden for menn ble satt 6. januar 1952 da Jurij Sergejev gikk 500 m på 41.7 og forbedret Hans Engnestangens verdensrekord med ett tidel. 13 dager senere forbedret Sergejev selv denne rekorden med ytterligere fire tideler.

20. januar 1952 fikk Valentin Tsjaikin 1500 m på 2.12.9 og slettet dermed Engnestangens andre verdensrekord. Ytterligere tre dager senere gikk Nikolaj Mamonov 5000 m på 8.03.7 og slettet dermed Hjalmar Andersens verdensrekord (8.07.3). Det skulle riktignok gå tre år før det russiske skøyteforbundet fikk sendt inn papirene som skulle til for å få denne tiden godkjent som verdensrekord.

Kort historisk oversikt

De neste 35 årene skulle Medeobanen prege alle statistikker, rekordlister og adelskalendere. Selv om den etter hvert skulle få konkurranse om rekordene både fra Misurinabanen, Squaw Valley, Davos og Inzell. Totalt er det satt 125 offisielle verdensrekorder på Medeo, i tillegg til 34 offisielle juniorverdensrekorder.

Da skøytesporten flyttet innendørs mot slutten av 1980-tallet ble imidlertid forholdene utjevnet. Innendørsbanene overtok hegemoniet, Medeo forsvant etter hvert fra rekordlistene, og adelskalenderne var ikke lenger preget av «ukjente» sovjetiske løpere som hadde gått under drømmeforhold på Medeo.

Panoramabilde av Medeo-banen, tatt i forbindelse med vinter-universiaden i 2017. Bildet er tatt med utsikt oppover dalen – mot demningen, og ikke nedover – slik vi er vandt til å se Medeo.
(Foto: Daniel Yeow, en australsk skøyeløper som fungerte som trener for de svenske og norske skøyteløperne under universiaden)

Vi bringer her et raskt resymé over større begivenheter knyttet til Medeobanens videre historie:

  • 9. januar 1955 deltok utlendinger for første gang på Medeo. Samtidig satte Boris Sjilkov sin legendariske verdensrekord på 5000 m – 7.45.6.
  • 27.-28. januar 1963 deltok vestlige løpere for første gang på Medeo. Blant disse var de svenske sprinterne Heike Hedlund og Hans Wilhelmson. Forholdene må ha vært gode, for Jevgenij Grisjin satte verdensrekord begge dager. Med 39.6 og 39.5 ble han den førte som satte offisielle verdensrekorder under 40 sekunder.
  • 27.-28. januar 1965 var norske skøyteløpere for første gang i Alma Ata, men siden Medeo igjen var ødelagt av ras året før, fikk de bare anledning til å se den berømte banen, mens de måtte gå løp på Sentralstadion nede i byen. De norske deltakerne var ungguttene Ole Herman Aamodt og Svein Arne Eliassen, sammen med veteranen Hroar Elvenes. De hadde med seg Ivar Martinsen som leder på turen.
  • Fra 1956 til 1964 ble Medeo flere ganger ødelagt av steinras/gjørmeskred. I 1966 startet man byggingen av Medeodemningen, som skulle beskytte både banen, dalen og byen Alma Ata mot framtidige jord- og steinras av denne typen.
  • 24.-25. januar 1970 deltok norske løpere, med Fred Anton Maier i spissen, for første gang på Medeo. Maier vant både 5000 og 10.000 m, og satte ny banerekord med 7.26.41 på 5000 m.
  • 25. januar 1970 ble svenske Hasse Börjes den første utlending som satte verdensrekord på Medeo – 38.87 på 500 m
  • 29. januar 1970 satte Valerij Muratov den siste verdensrekorden på den gamle Medeobanen – 38.73 på 500 m
  • 7. februar 1970 ble det siste gang registrert løp på den gamle Medeobanen før man satte i gang med å bygge en ny, kunstfrossen bane.
  • 28. desember 1972 åpnet den ny kunsfrosne Medeobanen. Med kunstis var planen å ha banen islagt bortimot 9 måneder i året.
  • 2.-3. februar 1974 ble det første internasjonale mesterskapet arrangert på Medeo da kvinnenes EM ble arrangert på Medeo, med nederlandske Atje Keulen-Deelstra som vinner.
  • 23.-24. mars 1974 ble det for første gang arrangert landskamp mellom Sovjet og Norge på Medeo.
  • 1. april 1974 satte Tatjana Averina den første verdensrekorden på nye Medeo – 2.14.00 på 1500 m.
  • 15. mars 1975 gikk Jevgenij Kulikov 37.99 under landskampen mot Norge og ble dermed den første som gikk under 38 sekunder. I løpet av 14 dager senket han verdensrekorden til 37.00.
  • 21. mars 1976 ble Sten Stensen den første nordmann til å sette verdensrekord på Medeo – 14.38.08 på 10.000 m etter et legendarisk samløp med Piet Kleine.
Sten Stensen i aksjon på Medeo, trolig i 1974 eller 1975 (Fotograf ukjent. Kilde: https://voxpopuli.kz/istoriya-katka-medeu-11613/)
  • 19. mars 1977 ble Sergej Martsjuk den første som gikk under 7 minutter på 5000 m da han gikk 6.58.88 i landskampen mot Norge. I et senere par gikk Kay Arne Stenshjemmet 6.56.9 og overtok verdensrekorden.
  • 28. desember 1983 ble 18 år gamle Igor Malkov den første til å gå under 14 minutter på 10.000 m da han gikk 13.54.81. Som så mange andre sterke tider oppnådd på Medeo kunne den imidlertid ikke godkjennes som verdensrekord.
  • 22. mars 1987 satte øst-tyske Karin Kania den siste verdensrekorden på Medeo – 1.59.30 på 1500 m. Denne rekorden skulle bli stående i mer enn 10 år før den ble slått.
  • 5.-6. mars 1988 arrangerte Medeo sitt første internasjonale mesterskap for menn. VM ble preget av svært varierende isforhold, som i stor grad påvirket resultatlisten. Amerikanske Eric Flaim ble likevel en verdig verdensmester.
  • 6.-7. januar 1996 ble det arrangert verdenscup på Medeo for første og eneste gang. Tidene som ble oppnådd var imidlertid ikke egnet til å skremme noen.
  • 30. januar-6. februar 2011 ble Medeo brukt til bandy i forbindelse med de asiatiske vinterlekene. Øvelsene ble delt mellom Astana (i dag Nur-Sultan) og Almaty (tidligere Alma Ata) og skøyteløpene ble arrangert på den nye innendørsbanen i Astana.
  • 18.-21. desember 2014 ble VM for studenter arrangert på Medeo.
  • 31. januar – 6. februar 2017 ble skøyteløpene i forbindelse med vinter-universiaden i Almaty arrangert på Medeo.
  • 4. februar 2017 satte italienske Davide Ghiotto ny banerekord på 10.000 m med 13.48.12 under vinter-universiaden, og slettet dermed Igor Malkovs 33 år gamle banerekord på distansen. Siden Sten Stensen satte sin verdensrekord i 1976 er verdensrekorden senket med over to minutter. Banerekorden på Medeo er imidlertid bare snaue 50 sekunder bedre enn Stensens legendariske verdensrekord.

Har du historier eller bilder fra egne møter med Medeo? Artikkelforfatteren er interessert i å komme i kontakt med alle som har noe å fortelle fra Medeo!

5 Comments

  1. Interessant og god artikkel, men bildet av Stensen er ikke fra rekordløpet i 1976. Det året brukte det norske landslaget en ensfarget rød trikot uten hette. Den trikoten Stensen har på bildet er ikke ensfarget, men mest sannsynlig blå med en rød-hvit-rød stripe på armen. Dessuten er det ikke Piet Kleine (som da brukte en heldekkende blå trikot med hette) som går i indre bane. Jeg tipper at bildet, som definitivt er fra Medeo, er tatt i under landskampen mot USSR i 1974 eller 1975.

    1. Takk for hyggelig tilbakemelding! Du har nok rett med tanke på bildet av Stensen. Det er korrigert i artikkelen nå.

    2. Jeg savner Jan Egil Storholts verdensrekord på 1500 m, 1.55.18, som ble satt på Medeo 20.3.1977. Landskampen mot Sovjetunionen

  2. Jan Egil Storholt satte også verdensrekord sammenlagt, stor 4 – kamp, under landskampen mot Sovjetunionen, 19. – 20.3. 1977 på Medeobanen. Poengsum: 163.042 poeng, med serien: 38.07 – 7.01.16 – 1.55.18 – 14.52.84.

    1. Du har selvsagt rett – Storholts to verdensrekorder hadde også fortjent en plass på denne listen 🙂

Legg igjen en kommentar til Jon Gauslaa Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *