Den første Finnepokalen, del 2 – 1903

I 1903 ble Finnepokalkampen arrangert på Frogner stadion i Kristiania 24.-25. januar. Denne gang deltok også Stockholms Allmänna Skridskoklubb (SASK).

Annonse i Aftenposten, "Finsk-Svensk-Norsk Skøitekapløb"
Annonse for pokalkampen i Aftenposten 23.01.1903.

Kristiania SK hadde vunnet første stikk i kampen om vandrepokalen da de beseiret Finnene i Helsingfors året før, men måtte stille uten Rudolf Gundersen som gikk løp i Berlin samme helg, og Johan Schwartz som var syk, noe som innebar en betydelig svekkelse av laget.

Johan Schwartz var sesongens beste skøyteløper. Han ble senere på sesongen norgesmester foran klubbkameratene Gundersen og Mathisen. Han var også beste løper både i EM og VM, selv om ingen mester kunne kåres.

Gundersen hadde vist god form før jul, men hadde prioritert trening og løp i Davos framfor deltakelse i pokalkampen – en prioritering som ble mislikt både i klubben og pressen. Han hadde gått løp i Davos helgen før og gikk nå løp i Berlin på vei hjem til Norge. Begge steder vant han klart, men uten sine sterkeste internasjonale motstandere tilstede.

Deltakerne

I fravær av Schwartz og Gundersen stilte KSK med Sigurd Mathisen, Rudolf Røhne og Johan Rinde. Røhne og Rinde var mest å regne som sprintere. De var blitt nr 4 og 7 på 500 m under NM på Hamar året før.

HSK stilte med Wathén og Tilander som året før, i tillegg til 17 år gamle Johan Vikander, som erstattet fjorårets 5000-vinner – Jussi Wiinikainen. Wiinikainen hadde vært en tur i USA, og var blitt forsinket på hjemreisen. Finnene hadde avholdt sitt nasjonale mesterskap i Helsingfors helgen før avreise til Norge. Her hadde Wathén vært helt suveren og vunnet sitt femte strake mesterskap. Han hadde vunnet alle tre distansene og satt ny finsk rekord på 5000 m med 8.58.0. Han ble med dette den sjette i verden som gikk under 9 minutter på distansen.

Bilde av det finske laget til pokalkampen i 1903.
Det finske laget til pokalkampen i 1903. Fra venstre: Uno Westerholm (lagleder), Wathén, Vikander og Tilander. (Kilde: Suomen Urheilulehti nr 2/1903)

På Stockholms lag stiftet vi for første gang bekjentskap med 19 år gamle Mauritz «Moje» Öholm, som foreløpig ikke avslørte noe stort talent, men som skulle bli europamester i 1907 og 1908. Forøvrig bestod det svenske laget av David Jahrl og Josef Jahnzon, med Birger Carlsson som reserve. Jahrl var regjerende svensk mester og gjorde senere suksess som kunstner (maler, tegner og skulptør).

Stockholms Allmänna Skridskoklubb hadde opprettet en hurtigløpsavdeling kort tid før avreisen til Kristiania, og ser ut til å være et forsøk på å samle den svenske hovedstadens skøyteløpere i en felles klubb – for å høyne interessen for og utvide idretten, særlig med tanke på deltakelse i den nordiske idrettsuken i Kristiania (pokalkampen ble arrangert en uke før idrettsuken startet med EM på Frogner).

Ordførande (formann) i den nye hurtigløpsavdelingen var Gösta Drake – en framstående svensk militær (oberstløytnant) og idrettsleder ved starten av 1900-tallet, bl.a. formann i Svenska Cykelförbundet 1900-15 og Svenska Skridskoförbundet 1904-07. Han var også medlem av Sveriges Olympiska Kommitté 1914-15 og 1920. David Jahrl var forøvrig innvalgt i styret, mens både Jahnzon og Öholm var «suppleanter» til styret. De fire løperne representerte ellers ulike Stockholmsklubber – Allmäna idrottsklubben (Jahrl og Öholm), Stockholm sportklubb (Jahnzon) og Djurgårdens IF (Carlsson). Til selve idrettsuken (EM) sendte SASK ytterligere to løpere, også de fra andre klubber.

Norge og Finland var de to store skøytenasjonene ved starten av det 20. århundre, og det var ingen som levnet Sverige store sjanser i pokalkampen. Likevel var det mange som mente det var taktløst av arrangørklubben når følgende stod å lese i programmet:

At de, (svenskene) med de kræfter, disse for øieblikket disponerer over, ikke kan gaa til kampen med nogen udsigt til seier, og dog resolut møder op for at gjøre sit bedste, afgiver for dem et smukt vidnesbyrd om den rette kameratslige aand, der bør tjene som exempel for enhver idrætsmand.

Norsk Idrætsblad kalte notisen en «smagløs «høflighed»», og argumenterte videre for at smakløsheten var malplassert, all den tid svenskene «viste sig at være saa udmærkede skøiteløbere, som man kan fordre».

Det finske laget reiste med hurtigbåten «Bore» fra Helsingfors til Stockholm, og ankom Stockholm tirsdag 20. januar om kvelden. Derfra reiste de så videre til Kristiania, sammen med tre av de svenske løperne, mens David Jahrl reise ett døgn senere.

Frogner stadion

Frogner stadion, eller det som i dag omtales som Gamle Frogner stadion, ble åpnet i 1901 og var landets mest sentrale idrettsbane ved starten av det forrige århundre. Her ble landets første friidrettsstevne arrangert i 1901, og i 1902 ble skandinavisk mesterskap i friidrett arrangert her. Samme år ble den aller første cupfinalen i fotball spilt på Gamle Frogner stadion, og i 1910 spilte det norske fotballandslaget sin første hjemmekamp her.

Banen skulle også få en sentral rolle for norsk skøytesport. Den ble første gang brukt til skøyteløp i forbindelse med NM i 1901. Både i 1901 og 1902 var det arrangert internasjonalt løp på Frogner, siste år med deltakelse både fra Finland, Sverige og Nederland. Wathén hadde deltatt ved begge anledninger og holdt banerekorden på 5000 m.

Kampen om Finnepokalen i 1903 var i realiteten den første landskamp på skøyter på en norsk bane, selv om det var tre klubber som kjempet om pokalen. En uke etter pokalkampen i 1903 ble det første internasjonale mesterskap (EM) arrangert på Frogner, og året etter ble VM arrangert på Frogner stadion for første gang. Senere skulle banen bli utgangspunktet for Oscar Mathisens store karrière.

Ytterligere to skøyte-VM ble arrangert på Gamle Frogner før det i 1913 ble bestemt at det skulle bygges et nytt stadion til grunnlovsjubileet i 1914. Banen ble da flyttet til dagens plassering, og fortsatte som hovedstadens og landets viktigste skøytearena fram til andre verdenskrig.

Bilde av skøyteløp på Frogner stadion
Slik kan det ha sett ut da pokalkampen ble arrangert på Frogner stadion i 1903 (trolig færre tilskuere). Dette bildet er fra 1909, trolig fra VM. (Foto: Anders Beer Wilse. Kilde: Oslo Museum / Digitalt Museum)

Pokalkampen

Isen ble betegnet som «udmærket», men det snødde under lørdagens konkurranse, som startet klokka 15:00. Morgenbladet regnet med at det var ca 1000 tilskuere som fulgte lørdagens løp «trods Sneveiret».

I første par møttes Wathén og Rinde. Dette paret ble aldri spennende. Til det var Wathén altfor overlegen. Wathén gikk et sterkt løp og gikk inn til 9.05.0. Han slo dermed sin egen banerekord med nesten 20 sekunder. Rinde ble slått med 39 sekunder, eller rundt 300 meter.

I andre par møttes Mathisen og Tilander. De gikk ut i et voldsomt tempo. Litt for voldsomt kanskje, for Mathisen måtte overende allerede i andre sving. Han tapte dyrebare sekunder på dette, men kom seg på beina igjen og jobbet seg nærmere og nærmere sin parkamerat, runde for runde. Han tok ham igjen til slutt, og kom var et drøyt sekund foran ham i mål. Mathisen var likevel nesten 18 sekunder bak Wathén.

I tredje par var det klart for den unge finnen Vikander, som hadde markert seg for første gang under det finske mesterskapet en uke tidligere. Han møtte svenske Öholm. Vikander gikk et godt løp og la seg mellom Tilander og Rinde på resulatatlista, mens Öholm gikk inn til foreløpig sisteplass, 6 sekunder bak Rinde.

Fjerde par ut var Røhne mot Jahrl. Røhne gikk et godt løp, men gikk i mål 15 sekund bak Vikander, og tapte dermed viktige poeng for KSK. Jahrl ble slått med halvminuttet av sin parkamerat, og ble den første over 10 minutt.

Til sist gikk svenske Josef Jahnzon alene inn til 10 min 12 15 s – dagens dårligste tid.

1. Franz F Wathén     HELSINGFORS  9.05,0   
2. Sigurd Mathisen    KSK          9.20,8   
3. Toivo Tilander     HELSINGFORS  9.22,2   
4. Johan Vikander     HELSINGFORS  9.35,2  
5. Rudolf Røhne       KSK          9.35,4   
6. Johan Rinde        KSK          9.44,0   
7. Mauritz Öholm      STOCKHOLM    9.50,0   
8. David Jahrl        STOCKHOLM   10.06,8   
9. Josef Jahnzon      STOCKHOLM   10.12,2

Etter første dag ledet finnene med 8 poeng foran nordmennene med 13 poeng. Svenskene endte nederst på resultatlista og lå håpløst sist med 24 poeng.

1500 m

Søndagens løp startet klokka 13:00. Været var bra – vindstille, 3 minusgrader og lett snøfall.

Parsammensetningen var satt opp etter rekkefølgen på 5000 m, noe som medførte at Wathén og Mathisen møttes allerede i første par. Wathén tok tidlig ledelsen og holdt ledelsen helt til mål. Wathén gikk inn til 2.32.2, mens Mathisen fikk 2.35.0. Begge gikk godt under den gamle banerekorden. For Mathisen var det også ny personlig rekord.

Neste par ut var Røhne mot Janzon. Her viste Røhne seg som den klart sterkeste. Med 2.38.8 slo han sin parkamerat med nesten 10 sekunder.

Deretter var det Tilander mot Öholm. Heller ikke dette paret ble særlig spennende. Spenningmomentet var vel helst om finnen kunne slå Mathisen. Det klarte han ikke, men han gikk inn til samme tid som Mathisen – 2.35.0. Öholm falt dessverre og endte sist på distansen.

I fjerde par møttes Jahrl og Vikander. Finnen holdt på å falle tidlig i løpet, og Jahrl opparbeidet seg dermed et forsprang som Vikander ikke klarte å hente inn, til tross for en sterk avslutning. Med 2.38.4 gikk Jahrl inn foran Røhne. Det skulle vise seg å holde til fjerdeplass, helgens beste svenske plassering.

I siste par gikk Rinde alene inn til 2.43.4. Han var dermed klart slått av alle finnene, men la to svensker bak seg på resultatlista.

1. Franz F Wathén     HELSINGFORS  2.32,2 
2. Sigurd Mathisen    KSK          2.35,0 
2. Toivo Tilander     HELSINGFORS  2.35,0 
4. David Jahrl        STOCKHOLM    2.38,4 
5. Rudolf Røhne       KSK          2.38,8 
6. Johan Vikander     HELSINGFORS  2.39,4 
7. Johan Rinde        KSK          2.43,4
8. Josef Jahnzon      STOCKHOLM    2.48,2
9. Mauritz Öholm      STOCKHOLM    2.51,4

HSK vant distansen med 9 poeng, mens KSK fikk 14 og SASK 21. Foran den siste distansen hadde dermed finnene skaffet seg et 10 poengs forsprang og hadde mer eller mindre avgjort pokalkampen.

500 m

På den avsluttende 500 m var det klart for nok et møte mellom pokalkampens to beste løpere – Wathén og Mathisen. Nok en gang ble det seier til Wathén, som med 47.8 skulle ta sin tredje seier. Mathisen gikk inn til 49.0. Han gikk under 50 sekunder for første gang og satte dermed sin andre personlige rekord for dagen. Wathén gikk forøvrig hele løpet med begge armene på ryggen, i motsetning til Mathisen, som gikk med begge armene løse.

I andre par møttes Røhne og Jahnzon. Røhne utfordret Wathén, men gikk inn 15 sekund bak finnen. Jahnzon noterte 51.6, som skulle vise seg å være dagens dårligste tid.

Neste par ut var Tilander mot Jahrl. Det ble et forholdsvis jevnt oppgjør, men parseieren gikk som ventet til finnen. Med 49.4 gikk han inn på 4. plass, bak begge nordmennene. Jahrl gikk i mål 45 sekund bak sin parkamerat.

Rinde var siste nordmann ut. Han møtte Öholm og sørget for en ny norsk parseier. Dessverre gikk begge inn bak Tilander. Om noen fortsatt hadde et håp om norsk seier i pokalkampen, var ihvertfall alt håp ute nå.

I siste par gikk Vikander alene. Med 50.8 gikk han inn til 7. plass.

1. Franz F Wathén     HELSINGFORS  47,8 
2. Rudolf Røhne       KSK          48,0 
3. Sigurd Mathisen    KSK          49,0 
4. Toivo Tilander     HELSINGFORS  49,4 
5. Johan Rinde        KSK          49,8 
6. David Jahrl        STOCKHOLM    50,2 
7. Johan Vikander     HELSINGFORS  50,8 
8. Mauritz Öholm      STOCKHOLM    51,2 
9. Josef Jahnzon      STOCKHOLM    51,6

KSK vant dermed den avsluttende distansen med 10 poeng, mot HSK med 12 og SASK med 23. Men det var ikke nok til å hindre finsk seier i pokalkampen.

Helsingfors endte på 29 poeng, 8 poeng foran Kristiania SK, mens Stockholm endte på 68 poeng. Etter KSK sin seier i Helsingfors året før, stod det nå 1-1 i kampen om vandrepokalen.

Et «ualminnelig interessant» løp

Etter at pokalkampen var ferdig ble det avholdt et «ualminnelig interessant» handicapløp over 2500 meter. Her startet 27 løpere med fra 40 til 250 meters forsprang til Sigurd Mathisen og Jussi Wiinikainen, som begge startet fra «scratch», dvs uten forsprang. Wiinikainen hadde som kjent ikke deltatt i pokalkampen, men til stor forbauselse – også for det finske laget, var han nå ankommet Kristiania for å starte treningen foran VM i St. Petersburg senere på året. Han hadde i siste øyeblikk meldt seg på handicapløpet og stilte i vanlige klær. Det varte da heller ikke lenge før han måtte gi seg.

Det var delte meninger om denne typen løp, den gang som nå. Norsk Idrætsblad beskrev det slik:

Det blev altsaa ondt for armslag paa den trange bane og den ene mere og mindre velmente, og kanske ogsaa nødvendige, dult efter den anden blev uddelt til sidemanden af den, der vilde frem – men morsomt var det, uden at vi sætter løbet, sportslig seet, saa høit, naar slig masse paa engang slippes afgaarde paa høist indskrænket plads.

Spenningsmomentet var om Mathisen kunne ta igjen alle de som startet foran ham. Han arbeidet seg jevnt og trutt forbi de andre, tett fulgt av Vikander. Alle trodde at Mathisen skulle ta seieren, men i den siste spurten inn mot mål måtte han gi tapt mot 16 år gamle Chr. Andersen, som hadde startet med 100 meters forsprang. Han vant løpet med en halv meter, og ble møtte med øredøvende jubel. Mathisen ble nr 2, mens Vikander ble nr 3.

Hvem var så denne unge skøyteløperen som slo Sigurd Mathisen i spurten? Hans fulle navn er Christian Arnoldus Andersen. Han må ha vært et stort talent, men han slo aldri helt gjennom på toppnivå. Han deltok i NM i 1908 der han ble nr 6 av 17 deltakere. Han var nok en sprintertype og ble nr 5 på de to korteste distansene. I 1909 var han på KSK sitt lag i pokalkampen i Helsinki, men endte sist på samtlige tre distanser.

Franz F. Wathén

Portrett av den finske skøyteløperen Franz Frederik Wathén.
Den finske skøyteløperen Franz Frederik Wathén. (Kilde:
urheilunhistoria.blogspot.com)

Franz F. Wathén ble landskampens store forgrunnsfigur med tre distanseseire. Han hadde debutert i det finske mesterskapet i 1898 med å vinne 500 m. På de to lengste distansene ble han imidlertid slått av Gustaf Estlander, som dermed ble finsk mester.

Allerede året etter gikk Wathén til topps i det finske mesterskapet etter seier på alle tre distanser. Han innledet med dette en seiersrekke som varte til 1904 – seks strake mesterskap – før han måtte se seg slått av yngre løpere.

Han fikk sin internasjonale medterskapsdebut i EM i Štrbské Pleso (Tschirmersee) i 1900. Finnen var mesterskapets nest beste løper, men ble klart slått av Peder Østlund på alle fire distansene.

I 1901 deltok han i sitt første VM. Wathén måtte se seg slått av Rudolf Gundersen på 5000 m, men vant de øvrige tre distansene og ble dermed den første finske verdensmester på skøyter.

Wathén kjempet i toppen i de uavgjorte mesterskapene både i 1902 og 1903, men vant ingen flere titler. I det uavgjorte VM i St. Petersburg i mars 1903 vant Wathén 500 m, og med plassifferberegning var han mesterskapets nest beste løper etter tre distanser, men uten utsikter til å bli mester stod han over den avsluttende distansen.

Under EM i Stockholm i 1905 vant han også 5000 m, men i sammendraget måtte han se seg slått av to yngre landsmenn – Vikander og Ylander. Han holdt det gående på internasjonalt nivå helt til 1908, og på nasjonalt nivå til 1910.

Wathén drev også med sykling på internasjonalt nivå, og han hadde premier i bryting. Han er også kjent som initiativtaker og første formann for Finlands mest suksessrike fotballklubb, Helsingin Jalkapalloklubin (Helsingfors fotballklubb), stiftet i1907.

Wathén døde av en plutselig sykdom i 1914, bare 36 år gammel.

Sigurd Mathisen

Bilde av den norske skøyteløperen Sigurd Mathisen.
Sigurd Mathisen (Fotograf: Ukjent. Kilde: Hedmarksmuseet / Digitalt Museum)

Sigurd Mathisen tok to 2. plasser og en 3. plass og gjorde med dette sin beste pokalkamp. Sigurd var enda ikke fylt 20 år og hadde flere gode år foran seg som skøyteløper. I verdensmesterskapet i 1904 ble han nest beste løper etter Peter Sinnerud. Sinnerud ble seinere fratatt tittelen fordi han skulle ha mottatt penger for løp i USA, og Mathisen ble dermed utropt som vinner. I 1915 ble diskvalifikasjonen av Sinnerud opphevet av ISU, men Mathisen står fortsatt som verdensmester.

Sigurd Mathisen hadde tidlig i karrièren sin styrke på de lengre distansene, men senere var han best på de korte distansene. I 1908 satte han verdensrekord på 500 m i Davos med tida 44,4 sekunder.

Han oppnådde aldri å bli norgesmester, men han var på pallen seks ganger. I 1909 ble han bare slått av sin yngre bror, Oscar Mathisen.

I pokalkampen i 1903 satte Sigurd Mathisen ny personlig rekord både på 1500 m og 500 m (2.35.0 og 49.0), og selv om moderne poengberegning enda var et par tiår unna og Adelskalenderen derfor var et helt ukjent fenomen, vet vi i dag at Mathisen med dette klatret opp til 9. plass på Adelskalenderen, som forøvrig ble toppet av Peder Østlund foran Jaap Eden, Johan Schwartz og Rudolf Gundersen.

Med unntak av en uke i 1908 lå Sigurd Mathisen inne topp-10 på Adelskalenderen helt fram til februar 1911, da han ble passert av en yngre klubbkamerat – Henning Olsen. Han nådde 8. plass som beste plassering (flere ganger i perioden 1903-1911) på Adelskalenderen. Wathén lå forøvrig inne topp-10 fra februar 1900 til februar 1908, med 4. plass som beste plassering (1901).

Bjarte Hetland

Kilder:

  • Norske, svenske og finske aviser, bl.a. Morgenbladet, Svenska Dagbladet, Göteborgsposten, Åbo Underrättelser og Hufvudstadsbladet 
  • WSSSA sine arkiver
  • Tidsskriftet «Finskt idrottsliv»
  • Tidsskriftet «Norsk Idrætsblad»
  • «Jääkenttien Kiitäjät, Suomen Luisteluliitto 1908–2010» (ISBN 978-952-93-0187-4)
  • Finn Amundsen : «Oslo Skøyteklubb gjennom 50 år»
  • Nettstedet Urheilun historia: Fredrik Wathen – Suomen ensimmäinen maailmanmestari

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *