Av Bjarte Hetland
Dette er del 3 av serien. Les også del 1 og del 2.
Tidlig i januar 1935, mens Michael Staksrud og Hans Engnestangen fortsatt befant seg i Russland (Sovjet), kom det melding fra Stockholm om at IEV hadde behandlet diskvalifikasjonen av de tre hadelendingene. Gjennom korrespondanse mellom styremedlemmene hadde Det internasjonale skøyteforbundet besluttet å opprettholde diskvalifiseringen av Staksrud og Engnestangen, mens Ballangruds diskvalifikasjon ble opphevet fra 16. januar. Drammens Skøiteklub hadde søkt om starttillatelse for Ballangrud til klubbens løp 5. og 6. januar, men denne søknaden ble avslått. NM på Brandbu 19.-20. januar ble dermed første mulighet for Ballangrud til å konkurrere etter diskvalifikasjonen.
NTB snakket med Ivar Ballangrud, som stilte seg uforstående til forskjellsbehandlingen mellom ham og hans to skøytekamerater, som hadde vært på den samme turen og lagt fram de samme papirene. Han stilte seg solidarisk med Staksrud og Engnestangen og sa til NTB at det var uaktuelt for ham å stille både i NM og VM dersom diskvalifikasjonen ble opprettholdt.
Staksrud og Engnestangen ankom Oslo tirsdag 15. januar om ettermiddagen. De ble bl.a. møtt av sekretæren i OSK og Ivar Ballangrud. På dette tidspunkt var det fortsatt ikke klart om de kunne delta i NM på Brandbu. Det internasjonale skøyteforbundet truet med å utestenge de to fra VM dersom de deltok i NM før saken deres var formelt behandlet i IEVs styre. Dette ville ikke kunne skje før etter NM. IEVs president, Ulrich Salchow, skal ha uttalt at nordmennene hadde forspilt sine sjanser: “Det russiske skøiteforbund er ikke tilsluttet den internasjonale organisasjon, og man kan gå ut fra at eventuelle garantierklæringer for nordmennenes amatørskap ikke er så meget verd. Jeg kan ikke tenke ikke tenke meg at de vil søke å stille til start i de norske mesterskaper – det er dem absolutt forbudt.” Han truet også med at VM i Oslo senere på vinteren kunne bli fratatt Norge, og i verste fall avlyst, dersom de to fikk tillatelse til å delta i NM.
I sine anstrengelser for å løse floken hadde Skøyteforbundet løftet saken opp på øverste nivå i norsk idrett, og formannen i Norges Landsforbund for Idrett, Daniel Eie, var reist til Stockholm for å forhandle med ledelsen i IEV. De hjemkomne russlandsfarerne uttalte til den frammøtte pressen at de hadde godt håp om å få delta i NM.
Allerede dagen etter hjemkomsten stilte Engnestangen opp i et klubbløp på Hamar Stadion. Han vant 500 m på sterke 43.9 – en tid som var bedre enn de tidene han hadde gått på i Russland tidligere på vinteren. Formannen i skøytegruppa, Aksel Dæhli, informerte samtidig over høyttaleranlegget at de to hadde meldt seg inn i Hamar Idrettslag igjen, og ønsket dem velkommen tilbake til klubben og byen, en melding som ble hilst med stormende begeistring av de 500 frammøtte tilskuerne.
Bernt Evensen truet også med at han ikke ville delta i NM om Staksrud og Engnestangen fikk delta. To dager før NM kunne flere aviser melde at Skøyteforbundet hadde godkjent at Staksrud og Engnestangen deltok i NM, uten at noen nærmere begrunnelse var gitt.
Verken Staksrud eller Engnestangen maktet imidlertid å gi Bernt Evensen kamp om NM-tittelen. Engnestangen vant riktignok 1500 m, men ble bare nr 11 på 5000 m. Staksrud ble nr 4 på 5000 m og nr 5 på 1500 m. Engnestangen trakk seg deretter fra 10.000 m pga mageroblemer. Staksrud startet milløpet, men måtte bryte, også han med mageproblemer. Trolig var de begge utsatt for en eller annen form for matforgiftning. Engnestangen skyldte senere på en spinatsuppe de hadde spist. Mesterskapet ble en stor triumf for Bernt Evensen, som vant sitt fjerde norgesmesterskap, med Ivar Ballangrud på 2. plass og Charles Mathiesen på 3. plass.
28. januar kunne avisene melde at IEV hadde besluttet å oppheve diskvalifikasjonen av Staksrud og Engnestangen, etter en karantenetid på 26 dager, regnet fra starten av Norgesmesterskapet på Brandbu. Dette gjorde at de begge var aktuelle for deltakelse i VM på Frogner stadion, selv om dette var framskyndet fra 23.-24.2. til 16.-17.2. Det gjorde dem imidlertid uaktuelle for deltakelse i EM i Helsinki. Staksrud kommenterte også at en reise til Helsinki heller ikke var så fristende for de to, som nettopp hadde reist den motsatte veien.
Innen VM skulle arrangeres på Frogner stadion var heldigvis begge to i form igjen, og med IEVs velvilje kunne Norge stille med sine aller beste løpere på startstreken. VM var blitt framskyndet til 16.-17. februar. Denne helgen var også Jakov Melnikov, Aleksej Murasjov og tre andre russere i den norske hovedstaden for å gå skøyteløp. Det ble imidlertid ikke noe nytt møte med Engnestangen og Staksrud. De russiske løperne var nemlig i Oslo for å delta i Arbeidernes VM på Bislett. Dette mesterskapet gikk samtidig med VM på Frogner. Svært overraskende hadde imidlertid Bernt Evensen meldt overgang til AIF-klubben Reidulf en drøy uke før VM. Dermed hadde vi kommet i den eiendommelige situasjonen at årets norgesmester var klar til å møte russerne på Bislett, mens de to russlandsfarerne stilte til start i det “borgerlige” VM på Frogner stadion.
På Bislett ble Bernt Evensen mester, til tross for at Jakov Melnikov vant de tre lengste distansene. Arbeideridretten holdt seg nemlig med andre regler enn IEV. På Frogner stadion ble det trippelseier til Hadelandstrioen. Michael Staksrud tok sitt andre VM-gull, temmelig klart foran Ballangrud og Engnestangen. Arbeiderpressen gjorde imidlertid et stort nummer av at vinnertidene på Bislett var bedre enn vinnertidene på Frogner på 3 av 4 distanser, og at det også var større kamp om tittelen på Bislett.
Et lite år etter at de dro til Russland var altså alt tilbake til det normale. Til tross for at trusselen om utestengelse hadde hengt over dem siden de dro til Moskva i mars 1934, var Hadelandstrioen tilbake på toppen av resultatlista under VM på hjemmebane i februar 1935.
Senere på vinteren var på nytt norske skøyteløpere invitert til Moskva. Denne gang var det imidlertid våre beste AIF-løpere som var invitert. Til russernes skuffelse reiste ikke Bernt Evensen til Moskva, men tre andre løpere stilte utenfor konkurranse i det nasjonale mesterskapet for Sovjet-Samveldet. Haakon Pedersen, bronsevinner fra Arbeider-VM, fikk beste tid på 500 m.
De tre russlandsfarerne (“Russlandstrioen”) hadde enda ikke sagt sitt siste på skøytebanen. Anklagene om profesjonisme var lagt død, og alle tre kunne forberede seg til OL-sesongen i 1936. Mange hadde avskrevet Ivar Ballangrud, som også hadde sportsbutikken sin å tenke på. OL-sesongen 1936 skulle imidlertid bli hans beste sesong, med 3 OL-gull, 1 OL-sølv, VM-gull og EM-gull. Engnestangen og Staksrud skuffet imidlertid i OL-sesongen, men Staksrud kom tilbake og vant både EM og VM i 1937.
Under EM i Davos i 1937 satte Michael Staksrud også ny verdensrekord på 1500 meter, med 2.14.9, og slettet dermed Oscar Mathisens legendariske 2.17.4 fra 1914. Engnestangen ble nr 2 i EM og satte samtidig ny verdensrekord på 500 m med 42.3. Engnestangen satte nye verdensrekorder i Davos også i 1938 og 1939. Under VM i Davos i 1938 forbedret han sin egen rekord på 500 m til 41.8. Året etter forbedret han Staksruds 1500-rekord til 2.13.8. Begge rekordene ble stående til 1952 da de ble slått på russernes nye vidunderbane – Medeo.
Under VM i Davos i 1938 tok Ballangrud sitt fjerde og siste VM-gull. Samtidig overtok han verdensrekorden på 10.000 m med 17.14.4. I løpet av 12 år hadde Ballangrud tatt 4 VM-gull, 4 EM-gull og 4 OL-gull, i tillegg til en rekke andre medaljer. I VM hadde han tatt 4 gull, 4 sølv og 3 bronse i løpet av 13 sesonger.
Kilder: Nasjonalbibliotekets avisarkiv (bl.a. avisa “Hadeland”), boken “Veien opp til gullstolen” og WSSSAs database