Av Eldar Høidal
I høst kom Bjørg Eva Jensen ut med boka, Mitt liv. Skøytekarrieren, som ble toppet med gull-medalje under OL i Lake Placid i 1980, står naturlig nok i fokus i boka. Men Bjørg Eva forteller også om oppvekst og familie, og om livet etter at hun la opp som skøyteløper. Det har vært et liv med sterke kontraster, med jubel og dyp sorg. Hun forteller åpent og ærlig om viktige begivenheter. Vi blir godt kjent med gulljenta, og forstår etter hvert mer av hvordan det kunne gå til at ei jente fra Larvik kunne utvikle seg til å bli verdens beste 3000-meter-løper.
Bjørg Eva var født få dager før Knut Johannesen vant sitt 10.000-meter gull i Squaw Valley i 1960. Hun regner med at hun fikk denne begivenheten inn med morsmelken, for foreldrene var svært idrettsinteresserte og fulgte med i skøyteløp både på radio og fjernsyn. Faren hadde selv gått på skøyter, og hennes to eldre søsken var også aktive på skøytebanen. Familien bodde like ved Fram stadion og hun var ikke gammel da hun fant veien dit, og prøvde å knekke koden med å «legge over» i svingene. Hun så på Dag Fornæss på TV, og prøvde å gjøre som han. Så snart hun greide dette, i tiårsalderen, forbedret hun tida på 400 meter med ti sekunder. Da begynte hun å vinne skøyteløp. Fra 12-årsalderen var hun best i sin klasse i landet, og på denne tiden kom Hans Trygve Kristiansen inn som trener i Larvik-klubben, IF Fram.
Psykologisk innsikt
Noe av det mest interessante ved boka er beskrivelsen av det gode skøytemiljøet i Larvik i 1970-åra, og måten Hans Trygve Kristiansen organiserte treningsarbeidet på. Bjørg Eva minnes at det var gøy å være på trening. Hans Trygve Kristiansen brukte varierte treningsmetoder, slik at alle delene av kroppen ble forberedt til skøytekonkurransene. Han satt seg også ned med utøverne og snakket gjennom opplegget, slik at de skulle forstå hvorfor de trente som de gjorde. Løperne ble gitt en indre motivasjon, slik at de ble selvgående i treningsarbeidet: «Vi trente også mye under eget ansvar, noe som ga oss mer selvinnsikt på egentrening og noe vi vokste på når vi skulle konkurrere.»
Dette minner om prinsippene som trenerlegenden Stein Johnson brukte, og som bl.a. Per Ivar Moe mener utløste den nødvendige indre motivasjonen som skulle til for å få ut det fulle potensialet. Bjørg Eva forteller at Hans Trygve Kristiansen la treningen opp etter den enkelte utøvernes forutsetninger, noe som ga en ekstra kvalitet i trener-utøver-relasjonen.
Trening på heltid
Framgangen til Bjørg Eva fortsatte, og hun fortsatte å være noen hestelengder foran sine jevnaldrende konkurrenter. I 1975 fikk hun dispensasjon for å stille i junior-NM i sprint, selv om hun ennå ikke hadde fylt 15 år. Jenta som egentlig var for ung til å delta, gikk like godt bort og vant hele mesterskapet. Det ble mye ståhei i hjembyen, som med dette fikk sin første Norgesmester. Og mesteren selv satt seg nye, dristige mål: hun ville bli best i verden!
Bjørg Eva var villig til å legge ned det treningsarbeidet som skulle til for at hun kunne utvikle seg videre. Da hun var ferdig med ungdomsskolen i 1976, tok hun to års pause for å kunne fokusere 100 prosent på skøytekarrieren. Etter planen skulle det starte et idrettsgymnas i Larvik i 1978. Hun ville ta opp videre skolegang da. Det skjedde også.
Beth Heiden inspirerte
Det var mye som la seg godt til rette for Bjørg Eva. Den unike trenerkapasiteten Hans Trygve Kristiansen er nevnt, også gode treningskamerater som Tom Erik Oxholm, Jan Hansen, Solfrid Martinsen og Anne Lise Gjelseth. Foreldre som tok seg av transport til trening og konkurranser, matlaging og klesvask, hører også med. Og ikke minst passet det godt at Larvik fikk sin egen kunstfrosne skøytebane i 1975, den andre i Norge. Larvik ble et nasjonalt tyngdepunkt i skøytesporten.
I 1976 hadde Bjørg Eva sin internasjonale debut med deltagelse i junior-VM i Madonna de Campiglio. Sykdom gjorde at hun måtte stå over den siste dagen i mesterskapet. Men oppholdet i Italia ble likevel en sterk stimulans for henne. Her møtte hun for første gang Beth Heiden, som skulle bli hennes største konkurrent i årene som fulgte. Heiden viste hvor lista lå, og Bjørg Eva så at skulle hun bli best i verden var det ennå noen steg som måtte tas. Treningsarbeidet måtte intensiveres. Ikke minst den mentale delen av treningen.
Den store dagen
I boka har Bjørg Eva Jensen lange passasjer der hun beskriver hvordan hun arbeidet for å få kontroll på kroppen gjennom tankene. «Jeg lærte meg å takle smerten mentalt. Jeg hadde en egen teknikk hvor jeg koblet av hjernen via tankestrømmen. Dette hjalp meg gjennom smertehelvetet.»
«Å være best når det gjelder», er noe som beskriver de vellykkede idrettsutøverne. For Bjørg Eva hadde dette vært en lang reise. Under et terrengløp i unge år nektet hun å starte, fordi hun var nervøs for å tape mot en konkurrent. Ved å få bedre kontroll over følelsene, fryktet hun ikke lenger noen konkurrenter, og hun klarte også å overvinne smerten som melder seg når kropper presses til det ytterste, slik den gjør i et 3000-meterløp på skøyter under et mesterskap.
Det var OL i 1980 som var Bjørg Eva sitt mål gjennom flere år. Så ville skjebnen at det var nettopp det store forbildet og den største konkurrenten, Beth Heiden, hun skulle møte på 3000 meter under OL i 1980. Tidlig samme dagen som konkurransen skulle skje, så hun det norske flagget blant mange andre på OL-arenaen. Da tenkte hun at det flagget skal til topps på skøytebanen i dag! Etter en siste pep-talk med trener Hans Trygve gikk hun ut på banen, med målet klart. I boka forteller hun om gulløpet fra start til mål, også om feilskjæret i sisterunden som holdt på å spolere alt. Da kom den mentale treningen til nytte. Hun koplet ut smerten, og sa til seg selv at hun hadde vært mye mer sliten tidligere. Og det holdt i kampen mot Beth Heiden, også mot Sabine Becker som kom faretruende nær i et seinere par.
Med dette OL-gullet skrev Bjørg Eva Jensen seg inn i idrettshistorien. Prestasjonen huskes ekstra godt fordi dette var det eneste gullet Norge tok i disse olympiske leikene. Og det varmet ekstra for mange at det var ei jente som tok gullmedaljen.
Aldersdiskriminert
Om boka Mitt liv hadde sluttet i 1980, hadde det vært en rein suksesshistorie som ble fortalt. Et menneskeliv er sjelden slik. Bjørg Eva forteller hva som videre skjedde. Hun var fremdeles sulten på gode resultater, og ikke minst, hun elsket skøytesporten og å presse kroppen til å yte maksimalt.
Opplevelser i skøytekonkurranser de neste årene fikk henne til å lure på om konkurrentene spilte med rene kort. De øst-tyske damene hadde kraftig framgang og kom til å dominere på toppen av resultatlistene. Bjørg Eva satset mot OL i Sarajevo i 1984, og fikk æren av å bære det norske flagget ved innmarsjen under åpningsseremonien. Men sportslig ble ikke resultatene som hun hadde håpet. Hun la opp etter OL og arbeidet en stund for anti-doping Norge i skoler og idrettskretser.
Etter en tid begynte hun på Norges Idrettshøyskole for å kvalifisere seg for arbeid i skoleverket. Mens hun studerte kom hun i gang igjen med trening, og fikk igjen sving på skøyteformen. I 1988 fikk hun tre norske mesterskap, og mente seg kvalifisert for OL-deltagelse. Skøyteforbundet hadde en annen mening, og ga plassen til en yngre utøver. Bjørg Eva hadde god grunn til å føle seg aldersdiskriminert.
Den samme opplevelsen hadde hun da hun noen år seinere, gikk hardt inn for sykkelsporten. Allerede i 1979 hadde hun blitt norsk mester i temposykling, noe som var med å gi henne Egebergs Ærespris i 1980. Hun fikk to sønner som etter hvert viste stort talent for sykling. I boka forteller Bjørg Eva om hvordan hun ble med sønnene på treningsturer, og etter hvert lot seg lokke med i sykkelkonkurranser. Selv om hun var kommet opp i 40-årene var kondisjonen og lårstyrken fremdeles god, og hun fikk flere seire i store sykkelkonkurranser, blant annet flere NM-gull på bane, i lagtempo og i temposykling. Trass i at hun var blant de beste i landet, ble hun ikke funnet verdig til deltagelse i VM.
En ærlig bok
De sportslige nedturene blir likevel små sammenlignet med det store sjokket Bjørg Eva opplevde da sønnen Marius tok sitt eget liv i 2018. Hun og familien skjønner fremdeles ikke hvordan dette kunne skje, men har ønsket åpenhet rundt selvmord for å kunne hjelpe andre, og kanskje være med å hindre at andre skal få oppleve det samme som dem. Bjørg Eva har funnet sin måte å takle sorgen og tapet på. Fremdeles er fysisk aktivitet en viktig del av livet hennes. Fremdeles er det kraft i låra som førte fram til gull i 1980. Det så vi blant annet i konkurransen, 90-graderen, under Mesternes Mester i fjor!
Mitt liv er en ærlig og lesverdig bok, om et helstøpt menneske som satte seg et mål og nådde det. Det er også en bok som forteller at livet ikke bare byr på lyse stunder og oppturer, men at også sorg og mørke farger hører med i livets fargepalett. Etter at Bjørg Eva sluttet med sin aktive idrettskarriere, har hun vist at hun også har kunstneriske talenter. Hun har vist fram sine fargerike bilder på flere utstillinger. I neste bokprosjekt fra Bjørg Eva får vi kanskje bli mer kjent med denne siden av livet hennes?