Av Bjarte Hetland
I 1934 fikk Ivar Ballangrud et brev som gav ham noe å tenke på. Brevet hadde russisk frimerke og var skrevet med kyrilliske bokstaver. Det eneste Ballangrud forstod var sitt eget navn og adresse. Ballangrud fikk tak i noen som kunne oversette brevet for ham. Det viste seg å være en invitasjon til å komme til Russland (egentlig Sovjet, men vi bruker Russland siden datidens løpere og presse nokså konsekvent brukte dette) for å gå skøyteløp.
Invitasjonen kom fra Jakob Melnikov, en veteran innen russisk skøytesport, men fortsatt landets beste skøyteløper. Dette var på en tid da Sovjet ikke var medlem av IEV (senere ISU). Når de konkurrerte internasjonalt var det knyttet til arbeideridretten i andre land, der deltakelsen var noe begrenset. Hans Engnestangen hadde stått i AIF en periode og gav da russerne sterk kamp på de korte distansene, men de russiske løperne var nok sugne på å måle krefter med de beste internasjonale løperne. I tillegg til Ballangrud hadde også både Clas Thunberg fra Finland, og Max Stiepl og Karl Wazulek fra Østerrike, blitt invitert.
Ballangrud skulle få dekket kostnadene for seg selv, en leder og en massør. Ballangrud takket ja til dette, men ville heller ha med sine to skøytekamerater fra Hadeland – Michael Staksrud og Hans Engnestangen. Dette fikk han innvilget, og da var det bare på sette seg på toget østover. Thunberg takket forøvrig nei til sitt tilbud. Det samme gjorde de to østerrikerne.
Av de tre hadelendingene som nå skulle reise til Russland, var det Staksrud som hadde hatt den beste sesongen, med NM-gull og EM-gull. Ballangrud hadde tatt bronse i VM, der tittelen gikk til Bernt Evensen, mens Engnestangen hadde tatt bronse i NM og 6. plass i EM, der han seiret på spesialdistansen 500 m.
Helgen før reisen til Moskva deltok Ballangrud i landskamp mot Finland i Trondheim. På svært tung is ble det en ganske klar seier til Norge i landskampen. Staksrud og Engnestangen stod begge over landskampen, med hhv influensa og skade i den ene foten. Allerede mandag kveld tok de tre nattoget fra Oslo til Stockholm. Reisen til Moskva tok tre og et halvt døgn, med korte dagsbesøk både i Stockholm, Helsingfors og Leningrad (dagens St. Petersburg) underveis. Som vanlig på slike turer spilte de kort om de beste køyeplassen på nattoget. Like vanlig var det tydeligvis at Staksrud tapte og fikk den dårligste plassen.
Tirsdag kunne de slappe av i Stockholm før de tok båten til Åbo. På båten traff de bl.a. de finske skiløperne som hadde vært i Holmenkollen, blant dem Kalle Heikkinen, som hadde vunnet femmila i Kollen, og Veli Saarinen – olympisk mester på 50 km i 1932. I Åbo var nordmennene innom butikken til langdistanseløperen Lasse Virtanen (to bronse under sommer-OL i 1932) før de satte seg på toget videre til Helsingfors.
Etter noen timer i Helsingfors bar det videre med nattoget til Leningrad. På grensen ble de tatt imot av idrettsledelsen i Leningrad og en kontingent med pressefolk. Også da de ankom Leningrad ble de mottatt av pressefolk og fotografer.
I Leningrad fikk guttene tatt seg et bad og spist en bedre middag på Hotel Europa før de fikk seg en kort runde med sightseeing i Leningrad. De besøkte bl.a. Isak-katedralen, som Sovjetmyndighetene hadde gjort om til museum seks år tidligere. Den siste etappen av reisen gikk med nattoget fra Leningrad til Moskva. Her fikk de også med seg en tolk som skulle være leder for de norske løperne under oppholdet i Russland.
Også i Moskva ble de møtt av idrettsledere, pressefolk og skøyteløpere. Engnestangen, som hadde vært i Moskva et par ganger i sin tid i AIF, kalte dem sine “gamle kamerater Melnikoff, Kurchin, Kalinin og Platon Ipolitoff”.
Løpene skulle opprinnelig gått lørdag 10. og søndag 11. mars, men ble flyttet til 12. og 13. mars – altså mandag og tirsdag. Dette gav løperne ekstra tid til sightseeing i Moskva, både i form av en biltur gjennom Moskva og nærmeste omegn og en flytur over byen.
Løperne ble innlosjert på et av Moskvas flotteste hoteller – Hotel National. Hotellet var åpnet i 1903, og etter den russiske revolusjonen holdt Sovjets første regjering hus her, mens Kreml ble gjenoppbygget etter skadene det var blitt påført under Oktoberrevolusjonen. Hotellet ble senere renovert og gjenåpnet i 1932, for å ta imot utenlandske gjester.
Løpene gikk på Dynamo stadion, som norske skøyteløpere skulle få stifte bekjentskap med flere ganger senere, bl.a. under VM i 1955. Dynamo stadion var bygget som fotballbane og tatt i bruk til Spartakiaden i 1928. Nå var tribunekapasiteten bygget ut, med en kapasitet på ca 70.000, og den var innviet som skøytebane bare en liten uke før nordmennene kom, med Melnikov som vinner av sitt 10. nasjonale mesterskap.
Ballangrud uttalte til sovjetrussiske aviser at det var et flott og elegant stadion, og at det ikke fantes andre baner i verden som var så godt utstyrt. Den var bedre og romsligere enn den flotteste bane han tidligere hadde sett – den store stadion i New York.
Mer enn 50.000 tilskuere var møtt fram for å se sine skøyteløpere kjempe mot tre av de beste skøyteløperne i verden. Fra Moskva ble det også meldt at de norske løperne ble sterkt hyllet av publikum, og det var tydelig at alle var imponert av deres prestasjoner.
Første dag endte med tredobbelt norsk både på 500 m og 5000 m. Engnestangen vant 500 m (44,7) foran Staksrud (44,8) og Ballangrud (45,1), mens Nikolaj Lebedev ble beste russer med 45,2. Ballangrud vant 5000 m på 8.48,0 foran Staksrud (8.50,1) og Engnestangen (8.53,6). Veteranen Jakov Melnikov (38 år) fulgte nærmest nordmennene med 8.54,5.
Dagen etter var det Staksrud som tok seieren på 1500 m (2.25,6) foran Ballangrud (2.25,8), og dermed hadde de tre gjestene vunnet hver sin distanseseier.
På 10.000 m møttes Melnikov og Staksrud i det som ble konkurransens mest intense samløp. Platon Ippolitov har skildret samløpet mellom Melnikov og Staksrud i kapittelet om “jernløperen” Jakov Melnikov i sin bok “Russiske idrettsstjerner: sport i Sovjet-samveldet før og nå” (oversatt til norsk av den kjente fotballspilleren og journalisten Jørgen Juve i 1946). Vi tar med slutten av denne skildringen, som viser hvor mye denne seieren betød for russisk skøytesport:
På 10.000 m ble det altså seier til Melnikov (18.11,6), og dermed hadde stevnets fire beste løpere vunnet hver sin distanse. Staksrud (18.14,0) og Ballangrud (18.14,4) fulgte like bak Melnikov, mens Engnestangen også måtte se seg slått av Pavel Mironov.
Sammenlagt ble det en knapp seier til Staksrud foran Ballangrud, mens Melnikov knep tredjeplassen foran Engnestangen. Under følger den fullstendige resultatlisten fra stevnet.
500 m 5000 m 1500 m 10000 m 1.Michael Staksrud NOR 44,8 2 8.50,1 2 2.25,6 1 18.14,0 2 201.043 2.Ivar Ballangrud NOR 45,1 3 8.48,0 1 2.25,8 2 18.14,4 3 201.220 3.Jakov Melnikov URS 46,0 6 8.54,0 4 2.27,8 3 18.11,6 1 203.247 4.Hans Engnestangen NOR 44,7 1 8.53,6 3 2.28,0 4 18.42,8 5 203.533 5.Pavel Mironov URS 47,1 10 8.56,0 5 2.32,7 9 18.38,9 4 207.545 6.Lev Gusev URS 47,3 11 9.04,2 7 2.32,8 10 18.58,4 8 209.573 7.Aleksej Murasjov URS 47,3 11 9.09,9 8 2.31,1 6 19.01,2 10 209.717 8.Grigorij Kusjin URS 48,8 14 8.57,0 6 2.34,0 13 18.50,0 7 210.333 9.Boris Bolsjakov URS 47,0 9 9.14,8 11 2.36,0 15 18.46,2 6 210.790 10.Vladimir Kalinin URS 46,2 7 9.27,8 15 2.32,2 8 19.09,8 11 211.203 11.Georgij Brjagin URS 48,7 13 9.13,6 10 2.32,2 12 19.32,1 13 213.398 12.Vasilij Igolkin URS 55,8 16 9.30,8 16 2.33,0 11 19.17,8 12 221.770 13.Sergej Baranov URS 53,8 15 9.13,2 9 2.36,0 15 19.00,4 9 218.140 Sergej Lobkov URS 45,3 5 9.15,0 12 2.31,2 7 Nikolaj Lebedev URS 45,2 4 9.27,5 14 2.29,2 5 Jurij Zjuravlev URS 46,9 8 9.26,2 13 2.34,7 14 Kilde: WSSSA
I veteranklassen ble det ellers seier til en god norgesvenn – Vasilij Ippolitov, som for øvrig ikke var mer enn 4 år eldre enn Melnikov.
De sovjet-russiske avisenes brede dekning av løpene viste hvor stor begivenhet dette var. Avisen Røde Sport kom bl.a. med stort ekstranummer, og omtalte begivenheten som den største så langt i russisk sport.
Løperne skulle ha gått løp i Leningrad på returen til Norge, men disse løpene måtte avlyses pga mildvær. De hadde også invitasjon til å feriere ved Svartehavet, men siden Ballangrud måtte hjem for å passe butikken i Drammen, takket også Engnestangen og Staksrud nei til dette fristende tilbudet.
Hjemreisen ble sterkt forsinket pga tåke over den botniske bukt, og da de endelig kom til Stockholm fikk de tilgang til en pen bunke norske aviser, utgitt mens de var på reise, der de kunne lese beskyldninger om at de var reist uten tillatelse fra Skøyteforbundet og at de hadde gått over til profesjonismen. De måtte regne med minimum ett års diskvalifikasjon, men kunne også risikere livsvarig utestengelse.
Fredag 23. mars var de endelig tilbake i Norge igjen. I Kongsvinger ble løperne møtt av redaksjonssekretær Carsten Aasebøe fra avisen Arbeidet, som intervjuet dem på toget fra Kongsvinger til Oslo.
I sterk kontrast til det store oppbudet som møtte dem på stasjonen i Moskva, var det bare Aftenposten som møtte dem da de ankom Østbanen. Både skøyteledelsen og pressen for øvrig glimret med sitt fravær. Aftenpostens utsendte, trolig sportsredaktøren selv, hadde en samtale med løperne på et hotellrom umiddelbart etter ankomst. Nå fikk de endelig anledning til å presentere sin versjon av saken.
Selv om Moskvaturen var kommet til ende, var saken på ingen måte slutt. I del 2 om denne Moskvaturen skal vi ta for oss etterspillet denne turen fikk.
Kilder: Nasjonalbibliotekets avisarkiv (i hovedsak avisa “Hadeland”), bøkene “Veien opp til gullstolen”, “Ivar Ballangrud : vår største olympier “ og “Russiske idrettsstjerner: sport i Sovjet-samveldet før og nå”, WSSSAs database