På 1970-tallet var det fortsatt vanlig at de største norske avisene trykket sesongbestelister noen ganger i løpet av sesongen – gjerne i forkant av de store mesterskapene. Store deler av vinteren 1977 toppet den polske 17-åringen Sławomir Grasza verdensstatistikken på 5000 m med den sterke tiden 7.13.5. Med denne tiden gikk han inn på 9. plass på verdensstatistikken, og han hadde da bedre personlig rekord på 5000 m enn regjerende olympisk mester på distansen – Sten Stensen.
Tiden var selvsagt oppnådd på høyfjellsbanen Medeo i Sovjet. Medeo – kanskje den mest myteomspunne skøytebanen i skøytehistorien. Bare navnet er nok til å sende kuldegysninger nedover ryggen på skøyteentusiaster som opplevde banens storhetstid. Den første storhetstiden var fra åpningen i 1951 til 1955. Den neste storhetstiden startet etter gjenåpningen i desember 1972 og varte til innendørshallene åpnet i 1986/87.
I løpet av de fire årene som var gått siden gjenåpningen av Medeo, var man blitt så vant til å lese om fantomtider fra Medeo, at ingen lenger syntes å stille spørsmålstegn ved at en junior fra Polen, som aldri tidligere hadde gått raskere enn 8.26.2, nå plutselig hadde gått mer enn ett minutt raskere enn han tidligere hadde gjort.
Resultatet ble tatt som den endelige bekreftelsen på at enhver kunne gå på rekordtider på Medeo, bare forholdene var optimale.
Da Skøyteboka 1977/1978 kom – i forkant av neste sesong – var imidlertid polakkens tid sporløst borte.
Hva hadde skjedd?
Det hele startet lille julaften 1976. Da trykket Arbeiderbladet en liten notis om at den ukjente polakken Sławomir Grasza hadde gått 7.13.5 på Medeobanen.
Dagen etter, på selveste julaften, kunne Dagbladet melde «7.13.5 av ukjent polakk på 5000 m». Saken i Dagbladet var skrevet av Edvard Bræin som omtalte de siste ukers resultater fra Medeo som «ville tilstander på Medeobanen». Han trakk linjene tilbake til Sjikovs 7.45.6 i 1955, da mange mente at de russiske klokkene gikk for sakte, eller at Sjilkov hadde gått en runde for lite. Men han konkluderte med at «ettersom vi er blitt vant til litt av hvert fra dette skøytesportens Mekka, så er vi villige til å godta nesten alt derfra». Og dette oppsummerte nok ganske presist hvordan norske sportsjournalister oppfattet tiden.
For skøytestatistikere var det imidlertid noe som skurret. Da Skøytenytt nr 2 for sesongen 1976/77 dumpet ned i postkassene til sine resultat- og statistikkinteresserte abonnenter, en gang på nyåret 1977, kunne man lese en notis om at Hans Knudsen, som abonnerte på Sovjetskij Sport og fulgte nøye med på alt som ble rapportert av tider fra Medeo, ikke hadde funnet spor av Graszas tid i den sovjetrussiske sportsavisen.
Da det polske skøyteforbundet etter sesongen rapporterte inn sine sesongbestelister til ISU, var heller ikke Graszas 7.13.5 med på listen.
Svaret fikk man langt utpå våren da man fikk tilgang på de offisielle protokollene fra Medeo. Sławomir Grasza hadde ikke gått 7.13.5. Han hadde gått 8.13.5. Ny personlig rekord, men ikke ny polsk rekord, og ikke verdens beste tid halve vinteren.
Hvordan kunne det skje?
Vi får trolig aldri svar på hva som egentlig skjedde. Kanskje var det pressemeldingen fra Alma Ata som var feil. Kanskje var det en uklar utskrift som ble tolket feil av en litt overivrig sportsjournalist.
Hvem var denne unggutten, som helt uvitende om det hele skapte hodebry for norske skøytestatistikere denne vinteren?
Sławomir “Slawek” Grasza var født 11. mai 1959. Han deltok i junior-VM både i 1976 og 1979, med 23. plass i 1979 som beste resultat, da han var et snaut sekund unna å kvalifisere seg for den avsluttende distansen.
I 1978 ble han nr 4 i det polske allround-mesterskapet, og i 1979 ble han nr 2 på 500 m og 5000 m i det polske mesterskapet over enkeltdistanser.
29. mars 1979 gikk han for øvrig 7.25.40 på Medeo – uten at det vekket noe oppstyr blant skøytestatistikere eller sportsjournalister. Polske og øst-tyske løpere gikk utenfor konkurranse under Sovjet Cup på Medeo denne helgen.
Ved samme anledning gikk Grasza også 4.14.81 på 3000 m og 1.59.69 på 1500 m. Tidene på de disse to distansene var begge ny polsk rekord, og på 3000 m var han faktisk bare 10 sekunder bak den ferske verdensrekorden på distansen.
Ifølge Dmitrij Botsjkarjov var det helt optimale forhold på Medeo under dette stevnet. 15 løpere gikk under 4.10 på 3000 m og hele 23 løpere gikk under 2 minutter på 1500 m. Dmitrij Ogloblin satte ny verdensrekord på 3000 m med 4.04.06 og klatret til 11. plass på Adelskalenderen med ny pers på 1500 m – 1.56.50.
Det spesielle med Ogloblins verdensrekord er imidlertid at han ikke vant distansen. Det gjorde nemlig Dmitrij Botsjkarjov, som gikk inn til 4.03.98. Men siden Botsjkarjov startet i en kvartett kunne ikke tiden hans godkjennes som verdensrekord. Ogloblin hadde imidlertid vanlig partstart, og løpene var innmeldt til ISU, så for en gangs skyld var det ikke noe problem med godkjenning av en ny rekord på 3000 m.
Graszas tider fra Medeo i 1979 ble stående som hans personlige rekorder, for Grasza måtte legge skøytene på hylla etter denne sesongen.
Det hører med til historien at Jan Jóźwik og Jan Mietus satte polske rekorder på flere distanser under det aktuelle stevnet i desember 1976. Mietus satte ny polsk rekord på 3000 m med 4.18.2, mens Jóźwik noterte 38.6 på 500 m og 1.19.2 på 1000 m. Forholdene ser ut til å ha vært langt bedre 17. desember, da disse rekordene ble satt, enn da Grasza gikk sin 5000 m dagen etter.
Graszas tid (om den hadde vært riktig) holdt til ledelse på sesongstatistikken fram til VM i Heerenveen 12. februar 1977, men da sesongen var slutt ville den bare holdt til en 25. plass på sesongstatistikken. Det skjedde nemlig en revolusjon på toppen av 5000 m lista i løpet av februar og mars 1977. Først var det glimrende forhold under VM i Heerenveen, hvor det ble satt en rekke personlige rekorder på 5000 m. Senere var forholdene optimale på Medeo i store deler av mars og april.
Da sesongen var slutt var 8 av de 10 beste tidene på distansen oppnådd på Medeo i løpet av mars og april 1977, og 9 av de 10 beste på Medeo i løpet av sesongen. De 4 beste tidene på distansen oppnådd i Medeo-landskampen mellom Sovjet og Norge, der Stenshjemmet og Martsjuk ble de første til å gå under 7 minutter.
Videre var 17 av de 20 beste tidene oppnådd i løpet av 1977-sesongen, og 24 av de 28 beste tidene. Ja, vi kan trygt si at det skjedde en revolusjon på distansen denne sesongen. Og bare 2 av de 24 tidene var gjort i Heerenveen – resten på Medeo.
Det som ville holdt til en 9. plass på verdensstatistikken på 5000 m for Grasza ved sesongstart, ville bare holdt til 31. plass da sesongen var slutt!
Etter 1979-sesongen var Sławomir Grasza høyaktuell for det polske laget til OL i Lake Placid, men han forsvant fra resultatlister etter Medeo-løpene vårene 1979. Til tross for at vi kontaktet personer i det polske skøytemiljøet kunne ingen fortelle hvorfor han forsvant så plutselig, men like før jul tok Grasza selv kontakt etter å ha funnet denne historien på skøytehistorie.no.
Grasza forteller til skøytehistorie.no at en nyresykdom gjorde at han fikk legeforbud mot å gå på skøyter, og han valgte derfor å legge skøytene på hylla.
I 1981 var han ferdig utdannet ved Academy of Physical Education i Warszawa, og allerede samme år reiste han utenlands for å skaffe seg jobb, som så mange andre polakker også senere har gjort. Han har bodd og jobbet i flere land i Vest-Europa, bl.a. Belgia, Sveits og Nederland. Han bodde også i Norge en periode i 1982 da han jobbet i Drammen et halvt år.
I 1982 var han også trener for det belgiske kortbanelandslaget en periode, og i 1986 forsøkte han å bli trener for en skøyteklubb i Utrecht. Klubben hadde imidlertid ikke budsjett til å ansette en trener, og Grasza måtte finne seg en annen jobb. Siden 1986 har Grasza bodd i Nederland og fulgt skøytesporten på avstand.
Han forteller at han har vært tilstede som tilskuer under verdenscupløp i Heerenveen flere ganger, og i 1997 var han hjemme i Polen for å se VM enkeltdistanser, som ble arrangert i Warszawa – med vår egen Ådne Søndrål som gullvinner på 1000 m og sølvvinner på 1500 m.
Grasza har vært uvitende om at han i 1977 skapte overskrifter i norske aviser og hodebry for norske skøytestatistikere, men han kan bekrefte at han ikke gikk 7.13.5 i desember 1976. Han setter stor pris på at vi har formidlet denne historien, og takker for at vi har gjenoppfrisket minner fra hans skøytekarriere.
Fra vår side vil vi takke Sławomir Grasza for at han tok kontakt med oss og bidro med interessant tilleggsinformasjon!
Bjarte Hetland
Tusen takk for en super historie
Takk for hyggelig tilbakemelding!