Av Karl Birger Sælør
– Jeg hadde klart det, jeg hadde slått Verkerk med noen tiendeler
– Så var jeg fremme, og kunne hvile rundt svingen. Hvile, uten å tenke på om jeg hadde greid det eller ikke. Det spilte forresten ingen rolle akkurat da. Jeg hadde tatt meg ut, så fullstendig og grusomt som aldri før. Nå fikk klokkene avgjøre hvem som var best.
Fred Anton Maier sine egne skildringer i boken «Maier forteller til Knut Bjørnsen» er fascinerende lesing. Han måtte slå sin gamle verdensrekord med litt over tre sekunder da han stilte til start sammen med italienske Renato de Riva i femte par på 5.000 meter under OL i Grenoble i 1968.
To par tidligere hadde Cees Verkerk åpnet hardt og fortsatt enda hardere. Nederlenderen hadde kommet i mål på fantastiske 7.23,2. Maier åpnet enda hardere enn sin rival, og ledet med tre sekunder ved passering 3.000 meter. Så kjente han utmattelsen komme sigende. Kroppen begynte å gå tom.
Vi koster på oss å se den spennende innspurten, med Per Jorsetts kommentarer (Videoen viser flere av OL-konkurransene i Grenoble. Maiers løp begynner ca 16 minutter ut i videoen):
Jeg siterer videre fra Maiers bok:
Jeg rettet meg opp, og der kom de alle sammen. Aage med armene over hodet, Bjørn, Roar, Magne, Reisvåg. De jublet og de lo. Jeg hadde klart det, jeg hadde slått Verkerk med noen tiendeler. Jeg hang over skulderen til Aage, bare hang og pustet og pustet. Hodet mitt sprengte og dundret. Jeg hadde lyst til å slippe meg rett ned på isen. Den nye verdensrekorden lød på 7.22,4.
Fred Anton Maier, «Maier forteller til Knut Bjørnsen»
Fred Anton Maier var verdens udiskutable langdistansekonge i 1968. At han skulle bli olympisk mester på 5.000 meter var uhyre fortjent, men den lange og sympatiske 29-åringen fra Tønsberg måtte virkelig «gå i kjelleren» denne februardagen i Grenoble.
Noen dager senere var Maier storfavoritt til å ta nytt OL-gull på 10.000 meter. Han gikk i første par grytidlig på morgenen. Etter en solid åpning falt han litt av på de siste rundene, men 15.23,9 var likevel sterk kost; bare 3,6 sekunder fra hans egen verdensrekord fra Bislett-EM tidligere i sesongen, og verdens nest beste tid gjennom tidene.
Lenge så det greit ut for Maier og mer norsk OL-jubel. Johnny Nilsson gikk på 15.39,6 i andre par, og Cees Verkerk måtte nøye seg med 15.33,9 i tredje par. Maier begynte å føle seg roligere og gikk tilbake til leiren for å skifte og komme til seg selv. Så var det altså at sensasjonsmannen Johnny Höglin fra Sverige la i vei i det syvende paret sammen med finske Jouko Launonen. Höglin fulgte Maiers tider i runde etter runde, og hadde marginene med seg på slutten. Svensken kjempet seg i mål på 15.23,6; Maiers gulldrøm var knust med 0,3 sekunder.
Helgen etter var det VM på Nya Ullevi i Gøteborg, og Fred Anton Maier tørstet etter revansj. Vi siterer igjen fra boken:
Mitt eneste mål foran VM var å slå Johnny Höglin ettertrykkelig på 10.000 meter; ikke nøye meg med å erobre plassen foran ham med noen tiendelers forsprang, men slå ham sønder og sammen, og putte så mange sekunder mellom hans tid og min, som mulig. Jeg pleier sjelden å være hevngjerrig, men 10.000 meter-nederlaget hadde gått inn på meg. Jeg ville gjerne vise hvem som var best.
Fred Anton Maier, «Maier forteller til Knut Bjørnsen»
Og på VM-isen i Sveriges nest største by viste Fred Anton Maier virkelig hvem som var best. Først slo han Verkerk etter at de to trakk sammen på 5.000 meter. Det skilte en halv langside i mål, 7.25,0 mot 7.30,9. Maier fulgte opp med ny distanseseier på 10.000 meter. Han gikk på 15.26,8 og ble verdensmester sammenlagt etter en tøff duell med lagkamerat Magne Thomassen. Johnny Höglin fikk skikkelig juling på 10.000 meter. Svensken gikk på 15.54,0, og ble altså slått med 27,2 sekunder av Maier. Dermed fikk hele Norges gullgutt den revansjen han fortjente på svensken som «stjal» OL-gullet på 10.000 meter!
Maier hadde åpnet 68-sesongen med å sette verdensrekord på 5.000 meter (7.26,2) under landskampen mot Nederland i januar. Da NM gikk av stabelen i Horten måtte han gi tapt for Magne Thomassen med knapp margin i sammendraget, men satte verdensrekord på 10.000 meter på 15.29,5.
Under EM på Bislett noen uker før OL vant Maier sin første internasjonale tittel. Etter en formidabel ny verdensrekord på 10.000 meter på 15.20,3 sikret han seg EM-kransen foran russiske Edvard Matusevitsj og Magne Thomassen. På lørdagen hadde Maier imponert stort på 5.000 meter. Under vanskelige forhold gikk han på 7.41,7 og utklasset konkurrentene. Magne Thomassen ble nummer to på distansen, slått med så mye som 15,9 sekunder.
Fred Anton Maier deltok i ti VM og åtte EM i perioden fra 1960 til 1969. Beste plassering før gullmedaljene kom både i EM og VM i 1968, var VM-bronsen på Bislett i 1967. Under OL i Innsbruck i 1964 ble det to medaljer; sølv på 10.000 meter og bronse på 5.000 meter. Maier sikret seg sin eneste NM-tittel i 1965, da han gikk til topps på Bjønnes stadion i Arendal. I tillegg har han tre sølv og to bronse fra NM.
Maier er udiskutabelt en av de aller største langdistanseløpene gjennom tidene med totalt 11 verdensrekorder. Femlandskampen på Bislett i 1966 huskes spesielt godt. Da vant Maier både 1.500, 5.000 og 10.000 meter. På den siste distansen gikk han under Johnny Nilssons tre år gamle verdensrekord fra VM i Kariuzawa. Den nye rekorden var på 15.32,2.
I tillegg til sine meritter som skøyteløper var Maier en glimrende syklist, og han tok to NM-bronse i landeveissykling i 1957 og 1967. I 1967 ble han tildelt Egebergs ærespris for sine prestasjoner som skøyteløper og syklist. I 1968 fikk han både Oscarstatuetten og Sportsjournalistenes statuett.
Fred Anton Maier døde 9. juni 2015, 76 år gammel.
Fun fact: Fred Anton Maier er en av to norske skøyteløpere som har tatt medalje i alle fire OL-øvelsene han har deltatt i.
Kilder: Boken «Maier forteller til Knut Bjørnsen» fra 1968, Wikipedia og diverse skøytesider på nett.
Se også: Fullstendig resultatliste for 5000 m under OL i 1968 >>