Gode klubbmiljøer i skøytesporten

Med tillatelse fra Per Ivar Moe, publiserer skøytehistorie.no her et innlegg om betydningen av gode klubbmiljøer i skøytesporten.

Jeg har tidligere (på Facebook, red.anm.) skrevet om Stein Johnson og hans treningsstrategier som medførte skøyterevolusjonen i 1963. Jeg vil nå orientere litt om de meget gode klubbmiljøer, som fungerte meget bra på 1950 og 60-tallet.

Bildene er fra Skøytemiljøet på Lillehammer i 1959 med Thormod Moum som trener, jeg sitter t.h. form ham og fra OL i Innsbruck i 1964 hvor samme skøyteklubb, OI stilte med 4 representanter; Aage Johansen, Alv Gjestvang, Hroar Elvenes og meg. Dette var solide klubbmiljøer hvor man dyrket en prestasjonskultur som fikk utvikle seg naturlig. Når jeg ser tilbake på dette, så er konklusjonen klar; jeg var usedvanlig heldig idrettsmessig fra 1956-65, hvor jeg opplevde fremragende trenere og klubbmiljøer. Nedenfor en kort presentasjon av skøytemiløet jeg ble en del av, først fra Lillehammer Skøyteklubb fra 1956-61 og i Oslo Idrettslag fra 1961-65.

Inntektene fra NM i 1951 ga Lillehammer Skøyteklubb en solid økonomi og de ansatte Thormod Moum som trener i 1955. Det var et lykketreff i min utvikling. Han var offiser på Jørstadmoen og han gjorde underverker med oss unge. Thormod skapte et fantastisk skøytemiljø. Jeg tenker tilbake på årene med stor lykkefølelse. Under Thormod fra jeg var 11 til 16 år fikk jeg en systematisk oppbygging og en flott utvikling.

Det var mye lavgang, skøyteimitasjon, gymnastikk og et variert bevegelsesmønster i høsttreningen lik skøytebevegelsene på isen. Dermed fikk vi en optimal utvikling av muskulaturen for skøyteløp, når muskulaturen vokser. Løpetreningen var, foruten en langtur en gang hver uke innover mot Nordseter, mye bakkeløp, som startet på Stampesletta og vi løp opp mot dagens hoppbakke. Med årene endte vi tilslutt på toppen av Kanthaugen, OL-arenaen i 1994. Jeg fikk min første grunnleggende treningsforståelse i et harmonisk og godt idrettsmiljø. Jeg hadde etter hvert også mye egentrening med løpeturer i retning Nordseter og tilbake til Lillehammer. Underveis la jeg inn gymnastikk, skøyteimitasjonsøvelser og intervalløkter. Turene kunne vare 2-3 timer. Jeg hadde lengre og lengre sykkelturer etter hvert. Den flotteste turen gikk forbi Aulestad retning Espedalen eller Skeikampen, turer på 50-80 km.

I Oslo var det solide skøytemiljøer i OSK, ASK og OI. I ASK var Knut Johannesen den drivende kraft, et forbilde for alle og han hadde en utmerket trener først med Harry Haraldsen (som oppdaget og anbefalte Stein Johnson som trener i 1962), senere Tor Berg.

Jeg kom inn i et meget godt skøytemiljø i OI i 1961 og den drivende kraft på trenersiden var Aage Johansen. Alv Gjestvang og Hroar Elvenes var dominerende aktører i OI og dette ga en voldsom inspirasjon og «lærekurve» i den daglige treningen og utvikling. Trener man med de beste får man umiddelbart en «oppdagelse» av hvor man selv står og hva som må til for å bli bedre.

Alv var toppsprinter og var nær OL-gull på 500 m i 1964 og hadde OL-bronse fra 1956. Hroar deltok i 4 olympiske leker fra 1952 til 1964, hadde lederjobber i næringslivet, samt tunge verv både i Skøyteforbundet og Idrettsforbundet. På klubbnivå var jeg mao. omgitt av sterke personligheter, som betydde mye for meg i den daglige trening. (På det overordne plan, vedr treningsstrategi osv, var Stein Johnson den sentrale samtalepartner).

I OI var barmarkstreningen fra Ullevål stadion 2-3 ganger i uken. Mye av bakkeløpingen og imitasjonstreningen skjedde i Damefallet, en vakker gresskledd åsrygg opp mot Sognsvann. Vekttreningen skjedde inne på stadion, det samme gjorde intervalltreningen. 2-3 dager i uken var treningen i Nordmarka ut fra gamle Skistua ved Frognerseteren, som dessverre brant i 1968. Bakketreningen skjedde i Tryvannskleiva og den lengste bakkestrekningen gikk fra Ullevålseter til Skjennungen. Løpeturene i mengdetreningssammenheng gikk til Ullevålseter, videre retning Nordmarkskapellet mot Finnerud eller Kikut, deretter tilbake til Skistua. Vanligvis var langturene på 3-4 timer. På de lengste løpeturene kombinerte jeg dette med svømming i sommerhalvåret i tjernet ved Tryvannsstua. Jeg hadde en egen lykkefølelse når jeg kjørte opp til Holmenkollen, byen lå under og Nordmarka foran en. Jeg fikk et fantastisk forhold til Nordmarka.

Per Ivar Moe

Det kan være på plass med litt utdypende informasjon om de to klubbtrenerne som Per Ivar Moe trekker fram:

Thormod Moum (1934-2015) startet sin trenerkarriere i Lillehammer, og var også en sentral del av skøyteforbundets regionale satsing under Stein Johnsons ledelse, som gav oss skøyterevolusjonen i 1963. Moum trente senere det tyske skøytelandslaget (1965-1970), og var da bl.a. trener for Erhard Keller som tok OL-gull på 500 m i 1968. I 1970 kom han tilbake til Norge og overtok som trener for de norske sprinterne. Under Moums ledelse tok de norske sprinterne VM-gull i sprint både i 1974 (Per Bjørang) og 1981 (Frode Rønning).

Moum ledet hurtigløpskomiteen i Skøyteforbundet (NSF) fra 1981 til 1984, da han ble valgt inn i det internasjonale forbundet og var med på innføringen av verdenscupen på skøyter. Han var visepresident i Skøyteforbundet fra 1990 til 1992 og koordinerte skøytegrenene under OL på Lillehammer i 1994.

Thormod Moum var også engasjert i andre idretter. Han var trener for Norges OL-lag i fekting i 1972 og var med på å arrangere ishockey-VM i 1999.

Aage Johansen (1919-2012) ble norgesmester i 1946 og juniormester i 1936. Han fikk sin mesterskapsdebut allerede som 18-åring i 1938, og ble dette året nr 8 i EM og nr 7 i VM. I 1939 tok han bronse i EM. Før andre verdenskrig var han en av landets mest lovende skøyteløpere, men fikk karrieren avbrutt av krigen. Han tok sølv bak Göthe Hedlund under det uoffisielle EM i 1946 i Trondheim.

Den 11. februar 1940 gikk han 5000 m på 8.14.8 under et stevne på Møhlenpris i Bergen under ypperlige værforhold. Tiden var 2.4 sekunder bedre enn Ivar Ballangruds verdensrekord, men kunne ikke godkjennes da banen i Bergen hadde en omkrets på bare 250 m.

Etter at han avsluttet sin aktive karriere, arbeidet Aage Johansen i mange år som trener og lagleder i Oslo Idrettslag og Skøyteforbundet. Han var også en dyktig skribent, og var i mange år redaktør av forbundets blad ”Skøytesport”.

Bjarte Hetland