En av de aller største

Av Karl Birger Sælør

Ivar Ballangrud står bokført med fire OL-gull. Han kunne fort ha hatt to gull til; og burde helt klart ha hatt et gull mindre.

Bilde av skøyteløperen Ivar Ballangrud
Ivar Ballangrud vinker til publikum under OL i Garmisch-Partenkirchen i 1936, der han vant 3 gull og 1 sølv. (Foto: Ukjent / IOC Olympic Museum. Kilde: Wikimedia Commons)

Mandag 13. februar 1928 ble Ballangrud olympisk mester for første gang. Det skjedde på 5.000 meter i St. Moritz. Det var vanskelige forhold og tidene var ikke gode, men den norske favoritten var klart best og vant på 8.50,5. Avstanden frem til sølvvinner, finske Julius Skutnabb og bronsevinner Bernt Evensen, var 8,6 og 10,6 sekunder.

Dagen etter sikret Ballangrud seg bronse på 1.500 meter på 2.22,6. Gullet gikk til finske Clas Thunberg på 2.21,1 og sølvet til Bernt Evensen på 2.21,9.
På 10.000 meter kom Ballangrud aldri til start, ettersom løpet ble avbrutt og avlyst etter fire par på grunn av mildvær og 25 grader. Da ledet amerikanske Irving Jaffee på 18.36,5. Han hadde slått Bernt Evensen med ett tiendedel i det første paret. Forholdene ble bare dårligere og dårligere. Armand Carlsen, som uken før hadde satt verdensrekord på 17.17,4 under VM i Davos, gikk på 20.56,1 i det fjerde paret. Løpet ble stanset etter at femte par hadde gått 2.000 meter. Da var isen i ferd med å smelte. De norske, med Carlsen og Ballangrud i spissen, var store favoritter og gikk ganske sikkert glipp av olympiske medaljer på grunn av værforholdene og avlysningen.

Også fire år senere gikk de norske, og spesielt Ballangrud, glipp av gull og heder da skøyteløpene i Lake Placid ble arrangert som fellesstart. ISU hadde i 1931 godkjent at arrangøren kunne droppe den vanlige parsammensetningen med «mann-mot-mann-dueller», og heller bruke fellesstart.

Bilde av den norske skøytetroppen under OL i Lake Placid i 1932.
Den norske skøytetroppen under OL i Lake Placid i 1932: Erling Lindboe, Ivar Ballangrud, Michael Staksrud, Haakon Pedersen, Hans Engnestangen, Bernt Evensen (Foto: Ukjent. Kilde: Wikimedia Commons)

I boken «Vår største olympier» fortalte Ivar Ballangrud at stemningen på den første norske samlingen etter ISU-vedtaket ikke var spesiell høy.

Jeg gikk inn for deltagelse, ikke av begeistring for fellesstarten, men fordi det også skulle arrangeres VM i Lake Placid. Alle var klar over at amerikanerne kom til å gjøre rent bord i de olympiske skøyteløpene, de var vant til fellesstarten og alle trickene som fulgte med. Bordet til olympisk gull var dekket. Det er vanskelig å forstå at ISU kunne gjøre denne avvikelsen fra sitt reglement og tillate fellesstart.

Ivar Ballangrud, Boken «Vår største olympier»

Amerikanerne benyttet seg selvsagt av den muligheten de fikk. Jack Shea vant gull på 500 meter og 1.500 meter, mens Irving Jaffee vant gull på 5.000 meter og 10.000 meter. To sølvmedaljer til Bernt Evensen på 500 meter og til Ivar Ballangrud på 10.000 meter var Norges magre beholdning etter olympiske skøyteløp som var preget av knall og fall, og knuffing og spisse albuer. Protester, jurymøter, diskvalifikasjoner og omløp hørte også med.

De som har kommentert skøyteløpene under OL i 1932 har brukt ord som «fiasko» og «parodi», og at Ivar Ballangrud og andre norske løpere gikk glipp av mange medaljer er det neppe tvil om. Da VM ble arrangert på samme bane uken etter ble Ballangrud verdensmester etter seier på de tre lengste distansene. Norske løpere dominerte stort og tok med seg hjem 9 av 12 distanse-medaljer. De to amerikanske gull-vinnerne fra OL deltok ikke i VM.

Fra Lake Placid i 1932 hopper vi frem til Garmisch Partenkirchen i 1936. Dette ble Ivar Ballangrud sitt store OL med tre gull og en sølv. Mest oppsiktsvekkende var det helt klart at han vant 500 meter foran spesialistene.

Mange spekulasjoner rundt tidtakingen ble lansert under konkurransen og i mange år i etterkant. Det var gjengs oppfatning at Ballangrud hadde fått et sekund for god tid. De fleste private klokker viste rundt 44,5.

Radioreporter Finn «Niffen» Amundsen, som var en kløpper med stoppeklokka og brukte den i alle konkurranser, hadde 44,5 på Ballangrud. Den offisielle tiden ble 43,4, tangering av den olympiske rekorden og en tiendel foran storfavoritten Georg Krog.

Åge Dalby og Per Jorsett skriver dette i sin bok «Olympiske vinterleker fra 1924 til 2006» som kom ut i 2006: «Klokkene til de tre offisielle tidtakerne viste samme tid. Noen spurte seg om klokkene ble lest av ett sekund feil. Det ble også spekulert på om Ballangruds tid var en tilfeldig skrivefeil i protokollen, men noe slik ble aldri påvist. Ingen protester ble levert. En nordmann ville vunnet gull uansett. Freisinger på bronseplass fikk ikke bedre tid enn 44 blank».

I boken dokumenteres også at Georg Krog slo Ivar Ballangrud på alle 500 metere i 1936-sesongen. Avstanden mellom de to varierte fra 0,6 til 1,4 sekunder.

«I over 50 år levde Georg Krog i full overbevisning om at han var blitt urettferdig behandlet. «Jeg var best», sa han med en viss bitterhet helt til sin død i 1991. Men han gjorde aldri noe stort nummer ut av det», i følge OL-boken til Dalby og Jorsett.

Bilde av skøyteløperen Ivar Ballangrud
Ivar Ballangrud i aksjon i OL-året 1936. (Foto: Henriksen & Steen. Kilde: Nasjonalbiblioteket)

På 5.000 meter dagen etter truet Ivar Ballangrud sin egen verdensrekord på 8.17,2, satt på Frogner stadion en måned tidligere. Tiden 8.19,6 holdt til gull, men finnen Birger Wasenius hadde Ballangruds rundetider å gå etter og holdt godt følge. Han endte på 8.23,3, slått med 3,7 sekunder.

På 1.500 meter måtte Ballangrud noe overraskende nøye seg med sølvet. Vi siterer fra boken «Vår største olympier»: «Det gikk ikke helt etter oppskriften for Ballangrud på 1.500 meter. Han gikk i par med Leo Freisinger. Ballangrud kom i utakt på grunn av parkameratens kjappe «masete» skjær. Han fikk aldri tilstrekkelig ro over løpet sitt, og måtte nøye seg med 2.20,2. Dette ga drammenseren Charles Mathiesen sjansen til å tukte Ballangrud og sikre seg sitt første internasjonale mesterskap. Denne gangen lot ikke Mathiesen sjansen gå fra seg. Han gikk på Ballangruds rundetider, holdt stilen glimrende og vant et klart OL-gull med tiden 2.19,2».

Bilde av skøyteløperne Ivar Ballangrud og Charles Mathiesen
Ivar Ballangrud og Charles Mathiesen på Frogner stadion i 1936. Charles Mathiesen var den eneste som offisielt slo Ballangrud under OL i 1936 dag han tok OL-gull på 1500 m. (Foto: Henriksen & Steen. Kilde: Nasjonalbiblioteket)

10.000-meteren gjensto, og her skulle Ballangrud gå i par med Wasenius. Det ble et av skøytehistoriens største løp til da. Sportsmanden skildret den store duellen slik: «Ivar Ballangruds glidende løp, de lange smidige skjærene, hans eminente løpesett fortalte oss at verdensmesteren var i slag, og da følte vi oss beroliget. Før løpet følte han seg ikke helt opplagt. Pulsen var for høy. Han ville gå sitt eget løp, uavhengig av finnen, og komme inn i son naturlige rytme og glidende stilling, for ikke å ta skade av finnens kjappe skjær. Taktikken var hele tiden å lede løpet, og gå særlig hver yttersving hardt etter vekslingssiden, så Wasenius stadig måtte hente igjen forspranget. Taktikken lyktes fullkomment».

De to fulgte hverandre fra start av, men etter rundt 4.000 meter begynte Ballangrud og få et overtak, og han seg ubønnhørlig ifra finnen. Ballangrud kom i mål på 17.24,3 foran Wasenius på 17.28,2. Dermed endte Ivar Ballangruds olympiske innsats med gull; hans fjerde totalt på tre OL.

I Nasjonalbibliotekets samlinger finner vi også et opptak av NRKs radiooverføring av dette løpet, med Finn Amundsen bak mikrofonen >>

Ivar Ballangrud er en av tidenes største skøyteløpere. I tillegg til sine OL-medaljer, har han fire gull, fire sølv og tre bronse fra VM, fire gull og to bronse fra EM og fem gull og to sølv fra NM.

Han detroniserte Oscar Mathisen fra toppen av Adelskalenderen i 1930, og toppet denne frem til 1937. Han satte fire verdensrekorder, og da han i 1926 vant sitt første VM-gull ble han den første etter Oscar Mathisen og siste før Ard Schenk som vant alle fire distanser i samme mesterskap.

Totalt vant Ivar Ballangrud 42 distanseseire i mesterskap. Aller mest imponerende i så måte er hans 5.000 meter-liste fra VM, der han gikk til topps syv ganger.

Hans beste sesong var 1936 da han vant NM, EM og VM, samt tre gull og en sølv i OL. Han var også norsk flaggbærer under åpningsseremonien i OL. Ivar Ballangrud la opp etter 1939-sesongen. Han prøvde på et comeback som 44-åring foran OL i 1948, men klarte ikke å komme med på det norske OL-laget.

Ivar Ballangrud døde i 1969, 65 år gammel. Han står med disse personlige rekordene:
500 meter – 42,7 (1939)
1.500 meter – 2.14,0 (1939)
5.000 meter – 8.17,2 (1936)
10.000 meter – 17.14,4 (1938)

Kilder: Bøkene «Vår største olympier» og «Olympiske vinterleker fra 1924 til 2006), «Sportsmanden» og Wikipedia.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *