Av Karl Birger Sælør
Per Jorsett har brukt uttrykk som «sirkus fra ende til annen», «rendyrket fiasko» og «olympiske ablegøyer» når han karakteriserer skøyteløpene i 1932 i sine OL-bøker.
På Wien-kongressen i 1931 hadde ISU godkjent at arrangøren i Lake Placid kunne droppe den vanlig parsammensetningen med «mann-mot-mann-dueller», og heller bruke fellesstart.
I boken «Vår største olympier» forteller Ivar Ballangrud at stemningen på den første norske samlingen etter ISU-vedtaket ikke var spesiell høy. Faktisk var han den eneste av løperne som hadde lyst til å reise til USA.
Jeg gikk inn for deltagelse, ikke av begeistring for fellesstarten, tvert imot, men fordi det også skulle arrangeres VM i Lake Placid. Alle var klar over at amerikanerne kom til å gjøre rent bord i de olympiske skøyteløpene; de var vant til fellesstarten og alle trickene som fulgte med. Bordet til olympisk gull var dekket. Det er vanskelig å forstå at ISU kunne gjøre denne avvikelsen fra sitt reglement og tillate fellesstart.
Ivar Ballangrud, fra boken “Vår største olympier”
Finlands verdensmester fra 1931, Clas Thunberg, ble hjemme fra OL i protest mot fellesstarten. De norske løperne bestemte seg for å ta utfordringen og dro over med båt. De hadde trent på fellesstart hjemme i Norge, men det viste seg at det amerikanske opplegget var annerledes enn det nordmennene hadde forventet. De norske mente at tidene, ikke bare plasseringene, skulle være avgjørende i kvalifiseringsheatene. Det amerikanske opplegget førte til det ene «lureløpet» etter det andre, der de som var best spurtere hadde en stor fordel.
Amerikanere og canadiere benyttet seg selvsagt av den store muligheten de fikk. Jack Shea vant gull på 500 m og 1.500 m, mens Irving Jaffee vant gull på 5.000 m og 10.000 m. To sølvmedaljer til Bernt Evensen på 500 m og til Ivar Ballangrud på 10.000 m, var Norges magre beholdning etter olympiske skøyteløp med mye knall og fall, knuffing og spisse albuer. Protester, jurymøter, diskvalifikasjoner og omløp hørte også med.
Det er naturlig å spørre seg hvor mange medaljer Ivar Ballangrud og de andre norske løperne tapte på fellesstartene. Da VM ble arrangert på samme bane uken etter ble Ivar Ballangrud verdensmester med tre distanseseire. Michael Staksrud og Bernt Evensen tok sølv og bronse. Norske løpere dominerte stort og tok med seg hjem 9 av 12 distanse-medaljer. De to amerikanske gull-vinnerne i OL deltok ikke i VM. «Dårlig sportsånd», ble det antydet i den norske leiren.
Ivar Ballangrud oppsummerte skøyteløpene i 1932 slik:
Tenker jeg på den olympiske fellesstarten, er det utelukkende det som hendte i siste runde i de løpene jeg var med i, som sitter i hukommelsen. For utenom siste runde hendte det aldri noe. 500m dannet på mange måter en unntakelse fra alminnelige regler under fellesstarten. Der spilte taktikken, det vil si albuetaktikken, en dominerende rolle. Der stilte man opp side om side og løp alt det man orket til målstreken. En løper som kom godt frem i starten hadde gode sjanser til å komme først i mål. Som et paradoks kan man kanskje si at mens andre distanser ble avgjort på nest siste eller siste langside, ble 500m avgjort på første langside.
Ivar Ballangrud
På 500m kom de to beste fra tre forsøksheat til finalen, tre canadiere, to amerikanere og Bernt Evensen. Det var knallhard kamp om å komme først inn i første sving. Jack Shea var raskest foran Bernt Evensen, og slik ble også rekkefølgen i mål.
Håkon Pedersen var Norges beste sprinter, og dette visste nordamerikanerne om. Han hadde vunnet 11 av 11 mulige testløp før avreise til USA, med samme taktikk; han la seg bak i starten og forserte så voldsomt gjennom siste sving og ut på oppløpssiden.
Knut Bjørnsen skriver dette i boken «100 år på glattisen/ 30 år bak mikrofonen»:
Farlig, tenkte canadierne, og «ofret» en av sine løpere i den ene semifinalen. Han lå klistret på nordmannen helt til siste sving. Da Håkon Pedersen startet sin fryktinngytende forsering «falt» canadieren rett i beina hans. Løpet var ødelagt, det hjalp ikke med protester, verken muntlige eller skriftlige.
Knut Bjørnsen, fra boken «100 år på glattisen/ 30 år bak mikrofonen»
En liten trøst for Håkon Pedersen var det nok at han vant 500 m i VM uken etter OL. I boken sin fortalte Knut Bjørnsen at han under OL i Lake Placid i 1980 fikk hilse på byens rådmann, som var ikke ukjente Jack Shea, gullvinner i 1932. Shea ba Bjørnsen hilse til Pedersen: «Hils og si at hvis han ikke hadde falt den gangen, så tror jeg han ville banket oss hele gjengen», sa Shea til den kjente TV-kommentatoren.
På 5000 m var både Ivar Ballangrud og Bernt Evensen med i finalefeltet. Amerikanernes og canadiernes slagplan var åpenbart å sette de to norske ut av spill. Jeg siterer fra boken «Store norske idrettsøyeblikk» av Magnus Breili fra 1972:
Bernt la seg like bak Irving Jaffee for å sikre seg en god posisjon i siste kurve. Canadieren Harry Smith plasserte en albue i siden på Bernt, som holdt på å falle, og stengte kursen for Ballangrud, som måtte gå utenom hele klyngen. Finaleposisjonen var tapt for de to norske. Canadieren, som ventet protest fra Evensen, kom ham i forkjøpet ved å nedlegge protest mot amerikanske Edvard Murphy, men overdommeren avviste protesten.
Magnus Breili, fra boken «Store norske idrettsøyeblikk»
Irving Jaffee fikk vinnertiden 9,40,8. Verdensrekorden på 5.000 m for «vanlig» skøyteløp i 1932 var Ivar Ballangruds 8,21,6 fra 1929.
På 1500 m stilte Norge med kvartetten Ivar Ballangrud, Bernt Evensen, Michael Staksrud og Hans Engnestangen, men alle fire ble slått ut før finalen. Jack Shea vant suverent på den håpløse tiden 2,57,5. Verdensrekorden på 1500 m var i 1932 Oscar Mathisens berømte 2,17,4 satt i 1914.
«Fellesstartmetoden ga oss konkurranser som fikk humbugens og latterlighetens skjær i den grad at et av heatene ble tilbakekalt og startet på nytt, da man faktisk ikke kunne konstatere om løperne i det hele tatt hadde løpt fremover», skrev Magnus Breili i boken sin fra 1972.
På 10.000 m kjempet nok en gang Ivar Ballangrud og Bernt Evensen mot nordamerikanerne i finalen. Alle lå i en klynge på nest siste langside. I følge Magnus Breilis bok sparket og puffet løperne hverandre og snublet i hverandres skøyter. Jaffee og Ballangrud kom først ut på oppløpssiden, og amerikaneren, som vant med halvannen meter, seilte på magen over målstreken, totalt utkjørt. Vinnertiden til Jaffee var 19,13,6, mens gjeldende verdensrekord for «vanlig» skøyteløp var Armand Carlsens 17,17,4 fra 1928.
De to amerikanske gullvinnerne fra 1932 hadde begge hevdet seg i toppen i amerikansk skøytesport i flere år. De var begge spurtsterke og atletiske typer, men ingen av dem var noengang med i VM i «vanlig» skøyteløp. Irving Jaffee var imidlertid med i OL i St. Moritz og gjorde sine saker bra. Han kom på 4. plass på 5000 m og 7. plass på 1500m. Jaffee stilte også opp på 10.000 m og ledet denne distansen da øvelsen ble avbrutt og avlyst på grunn av dårlige værforhold. Irving Jaffee døde i 1981, 74 år gammel.
Jack Sheas etterkommere har fulgt opp den olympiske familietradisjonen. Sheas sønn, Jim Shea Sr., deltok i langrenn og kombinert under OL 1964 i Innsbruck, og sønnesønnen, Jim Shea jr., tok gull i skeleton under OL 2002 i Salt Lake City. Shea ble dessverre drept i en bilulykke kort tid før OL, så han fikk ikke oppleve sin sønnesønn vinne olympisk gull. Jack Shea ble 91 år gammel.
Kilder: Boken «Vår største olympier» om Ivar Ballangrud, «Store norske idrettsøyeblikk», diverse OL-bøker av Per Jorsett og Wikipedia.
Komplette resultater fra skøyteløpene under OL i Lake Placid i 1932 >>