Jevgenij Kulikov, del 2 – olympisk gull!

Jevgenij Kulikov blir omtalt som en humførfylt skøyteløper, som smilte og vinket til publikum, og blunket til jentene. Arbeiderbladets utsendte til OL i Innsbruck kalte ham en storsjarmør. Han var også en av de få sovjetiske skøyteløperne på 70-tallet som behersket noen gloser både på tysk og engelsk, og som derfor kunne slå av en prat både med konkurrenter og journalister.

Etter en formidabel framgang fra 1973 til 1975 hadde han avsluttet 75-sesongen med ny verdensrekord og som verdens suverent beste 500 m-løper. Hvis han beholdt formen og teknikken ville han være storfavoritt til å vinne OL-gull under OL i Innsbruck, slik han hadde fortalt treneren sin at han skulle gjøre, 11 år tidligere.

Medeobanen ble islagt allerede i september, og tidlig i oktober 1975 ble det rapportert om sterke tider fra et øst-tysk testløp på Medeo. Øst-tyskerne hadde flere sterke ungdommer på gang. Klaus Wunderlich ble første øst-tysker under 2 minutter på 1500 med 1.59.9, mens juniorverdensmesteren fra 1974, Manfred Winter, markerte seg med sterke langdistanseløp – 7.13.4 og 15.06.1 var ikke hverdagskost i 1975. På sprinten gikk Klaus Knauer 38.8.

De sovjetiske løperne trente trolig også på Medeo denne høsten, men gikk ikke noen testløp som er kjent. De sovjetiske løperne startet sesongen på Junost stadion i Sverdlovsk i midten av november. 17. november 1975 gikk Kulikov 40.2 på 500 m, men måtte se seg slått av Vladimir Kastsjej. Noen dager senere gikk Valerij Muratov 39.59 – sekundet raskere enn Kulikov. Men dagen etter var Kulikov tilbake på topp, klart foran Safronov og Muratov.

I slutten av november var det klart for internasjonal sesongåpning for verdens beste sprintere i Vest-Berlin. Det som i mer enn 10 år skulle være en årviss tradisjon hadde startet året før, på vest-berlinernes nye kunstfrosne bane – Eisstadion Wilmersdorf, i dag kjent som Horst-Dohm-Eisstadion. I 1974 var det nordmenn og nederlendere som dominerte resultatlisten, men i år deltok både amerikanske og sovjetiske løpere for første gang.

Og sesongstarten bar bud om det som skulle skje senere på vinteren, på begge sprintdistansene. Jevgenij Kulikov vant begge dagers 500 m på 39.05 og 38.90. Første dag fikk han noe uventet størst konkurranse av Aleksandr Safronov, som noterte 39.09. Men som vanlig hadde Kulikov hundredelene på sin side. Andre dag var avstanden noe større til andremann, Jos Valentijn med 39.22. Valentijn ville imidlertid ikke utgjøre noen trussel når vi kom til OL. Han hadde vært med i proffserien en kort periode og møtte dermed ikke IOCs strenge amatørbestemmelser.

Kulikov gikk nå også forholdsvis gode 1000 metere. I sammendraget måtte han likevel se seg slått av amerikaneren Peter Mueller, som vant begge dagers 1000 m, foran hhv Johan Granath og Aleksandr Safronov.

De sovjetiske løperne dro hjem til Sovjet og trente på Medeo i store deler av desember. 16. desember noterte Kulikov seg for 38.7, to tideler foran Jurij Muratov. Julehelgen gikk alle de beste sprinterne løp på Medeo. Kulikov måtte se seg slått med ett tidel av Valerij Muratov første dag (39.33 mot 39.23), men vant en klar seier andre dag (38.59). Sammenlagt var det imidlertid et nytt navn som nå markerte seg – Andrej Malikov. Kulikov ble nr 2, etter å ha gått en svært dårlig 1000 m første dag (1.25.08). Valerij Muratov vant forøvrig begge de to første løpene, men stilte ikke til start andre dag.

De sovjetiske løperne reiste nå til Vest-Europa, der de konkurrerte både i januar og februar. Første stopp var Oslo og Valle Hovin, der de deltok i nyttårsløpene, fredag og lørdag, 2. og 3. januar. Kulikov vant første 500 m på 39.34 foran Valerij Muratov (39.58). Andre dag måtte han se seg slått av både svenske Oloph Granath (40.63 mot 40.22) og Aleksandr Safronov (40.60). Kulikov var nok ikke helt frisk, for han fikk legeforbud foran den avsluttende distansen.

Som vinner av Oscar-statuetten for 1975 var Kulikov invitert til Oscarløpene i desember 1975. Han var imidlertid forhindret fra å delta. I forbindelse med Nyttårsløpene var det bankett på Hotel Helsfyr lørdag kveld, og her fikk Kulikov endelig overrakt Oscar-statuetten.

Sovjet og Norge skulle også møtes til landskamp, men i mellomtiden rakk de sovjetiske løperne en tur til Inzell og Innsbruck, der de deltok i Internationale 3-Bahnen-Tournee. Bare to dager etter nyttårsløpene vant Kulikov tre distanser i Inzell (38.90, 1.21.67 og 39.33). Han tapte imidlertid for mye på den avsluttende 1000 m og måtte se seg slått av Jos Valentijn i sammendraget.

I Innsbruck måtte Kulikov se seg slått av Andrej Malikov på 500 m (39.19 mot 39.54), men gikk til gjengjeld til topps på 1000 m. Med 1.19.96 var han mer enn ett sekund foran Aleksandr Safronov (1.21.24).

I midten av januar var det så klart for landskamp på Elverum. De norske løperne var suverene i allroundklassen, men i sprintklassen var det de sovjetiske løperne som dominerte. Kulikov vant – nær sagt som vanlig – begge 500 m (39.80 og 39.15). Han fikk sterkest konkurranse av Valerij Muratov (39.87) og Andrej Malikov (39.45). I sammendraget sørget Muratov, Malikov og Kulikov for trippelseier til Sovjet. Per Bjørang ble nr 3 på første 500 m (40.03) og nr 4 i sammendraget. Lørdag var imidlertid vinneren av allroundklassen, Jan Egil Storholt, farlig nær de russiske sprinterne, med 39.97.

I slutten av januar møttes bl.a. sovjetiske, norske, tyske, canadiske og japanske OL-deltakere til en siste test av OL-formen i Inzell. Kulikov viste at OL-formen var i anmarsj. Han vant begge 500 m på 38.36 og 38.25. Hans beste løp utenfor Medeo, og årsbeste i verden. Og de sovjetiske løperne viste at de skulle bli vanskelige å slå på 500 m selv om Kulikov skulle mislykkes. De vant firedobbelt begge dager, selv med de beste norske og japanske sprinterne tilstede. Årets komet, Andrej Malikov, var parkamerat med Kulikov både lørdag og søndag. Han ble klart slått, men fulgte likevel nærmest Kulikov begge dager (38.70 og 38.46).

Imidlertid var det ting som tydet på at Kulikov ikke var så interessert i å gå 1000 m i OL. Avisene kunne melde at Kulikov tok det forholdsvis rolig da han gikk inn til 1.23.08 og 17. plass lørdag. Konstantin Kudrjavtsev var misfornøyd med Kulikovs innsats og gav ham en sjanse til. Uten konkurranse fra sine landsmenn, og uten å overbevise, gikk Kulikov denne gang inn til 5. plass på tiden 1.20.26, slått bl.a. av to nordmenn og en franskmann.

Ryktene ville ha det til at Kulikov ønsket at hans gode venn Aleksandr Safronov skulle få den siste plassen på 1000 m, der Kulikov selv mente han ikke hadde medaljesjanser. Da OL-laget til 1000 m senere ble tatt ut, var det Safronov og ikke Kulikov som var tredjemann på laget, sammen med Malikov og Muratov. Den regjerende sprintverdensmesteren hadde vært ute av form, men takket for tilliten og gikk inn til 4. plass på 1000 m, 27 hundredeler fra medalje.

Kulikov og resten av Sovjets OL-lag ble liggende i Inzell og trene foran OL i Innsbruck. Det gjorde forøvrig også de norske løperne. Norske reportere kunne melde om en smørblid Kulikov, som trente svingteknikk og tempo mens Abbas Waterloo ljomet utover stadion i Inzell. Valerij Muratov hadde stor tro på OL-gull til lagkameraten.

10. februar 1976 var dagen Kulikov hadde forberedt seg til siden han etablerte seg i verdenstoppen på 500 m, og det er ingen tvil om hvem som var den store favoritten til å vinne OL-gull på 500 m. Alle trenere, løpere or journalister var enige. Men løpet skulle gås først, og på en så marginal distanse som 500 m skal det lite til før løpet er spolert. Mange mente at Madison-studenten Peter Mueller var den som kunne true Kulikov, men den amerikanske treneren Peter Schotting snakket ned forventningene til sin egen elev. «Mueller er en av dem som kjemper om plassene nedenfor russeren på seierspallen», uttalte Schotting.

500 m var første skøyteøvelsen for herrene. Damene hadde allerede gjort unna sine fire øvelser. For egen del må artikkelforfatteren legge til at dette er et av de aller første skøyteløpene jeg har noen klare minner fra. Jeg var 8 år den vinteren, og skøyteinteressen ble tent i forbindelse med EM på Bislett i januar 1976, der de norske S’ene tok firedobbelt. Jeg var syk og hjemme fra skolen de ukene OL pågikk, og jeg hadde fått med meg damenes løp, bl.a. Lisbeth Korsmos bronsemedalje på 3000 m. Jeg husker godt 500 meteren, og at jeg undret meg over at min far var så skråsikker på at denne sovjetrusseren Kulikov skulle vinne. I ettertid er det ikke vanskelig å forstå denne skråsikkerheten.

Peter Mueller var først ut av favorittene. I andre par gikk han inn til tiden 39.57 – et drøyt sekund bak sin egen årsbeste (38.48 fra Davos). Da Kulikov stilte til start i tredje par var det bare én ting som gjaldt – gull! Kulikov hadde trukket første indre mot vest-tyske Horst Freese. Han la ganske raskt tyskeren bak seg, og passerte 100 m et halvt sekund foran parkameraten. Freese gikk overende i første sving. Hadde Kulikov hatt første ytre, kunne Freese skapt problemer for favoritten, men med første indre fikk han knapt nok med seg hva som skjedde. Han stormet bare videre i sin energiske stil. Kulikov gikk i mål til 39.17 – ny olympisk rekord!

Se Kulikovs løp på YouTube med tysk tale (videoen er ikke tilgjengelig for visning fra eksterne sider).

Tiden stod seg mot alle angrep. Men Kulikov fikk hardere konkurranse enn han kanskje hadde tenkt seg. Og ikke helt uventet var det en av hans egne lagkamerater som kom nærmest. I 10. par gikk Valerij Muratov inn til 39.25. Seiersmarginen på 8 hundredels sekund var inntil da den minste i OLs skøytehistorie. Muratov passerte 100 m ett tidel bak Kulikov (9.86 mot 9.96) og gikk altså siste 400 meter ørlite raskere enn sin rival. Men som vanlig hadde Kulikov marginene på sin side.

Bronsen gikk noe overraskende til Muratovs parkamerat, Dan Immerfall (39.54), mens svenske Mats Wallberg var to hundredeler fra medalje. Andrej Malikov, som flere ganger tidligere i sesongen hadde vært nærmeste Kulikov, gikk inn til en noe skuffende 8. plass med 39.85. Han åpnet likt med Muratov, men fikk ikke opp samme fart som sine to landsmenn på de siste 400.

Den eneste norske sprinteren som hadde kvalifisert seg for 500 m, Per Bjørang, lå til sengs med feber. Han hadde fått Tokyo-75-viruset. Dermed fikk Gjøvik-gutten Arnulf Sunde sjansen. Reserven overrasket stort og ble beste nordmann på delt 6. plass, bare 24 hundredeler fra medalje. De to andre norske deltakerne var allrounderne Kay Stenshjemmet og Jan Egil Storholt, som tidlig i sesongen hadde vist bedre sprinttakter enn våre spesialsprintere, men Stenshjemmet skuffet og Storholt falt.

Vi tar med oss et utdrag av resultatlista:

1. Jevgenij Kulikov       URS  39,17  
2. Valerij Muratov        URS  39,25  
3. Dan Immerfall          USA  39,54  
4. Mats Wallberg          SWE  39,56  
5. Peter Mueller          USA  39,57  
6. Jan Bazen              NED  39,78  
6. Arnulf Sunde           NOR  39,78  
8. Andrej Malikov         URS  39,85  
9. Oloph Granath          SWE  39,93  
10. James Chapin          USA  40,09  
11. Masaki Suzuki         JPN  40,22  
11. Thomas Overend        CAN  40,22  
13. Johan Granath         SWE  40,25  
14. Gaetan Boucher        CAN  40,53  
--
21. Kay Arne Stenshjemmet NOR  40,94
28. Jan Egil Storholt     NOR  78,00f

For komplette resultater, se Olympedia.

Etter løpet fortalte de sovjetiske lederne at Kulikov hadde gått løpet med feber. Kanskje hadde han fått det samme Tokyo-viruset som hadde rammet både Per Bjørang og mange andre OL-deltakere? Han var ihvertfall oppegående nok til å vinne det forventede gullmedaljen, men måtte stå over pressekonferansen etter løpet.

Sovjets sprintkvartett denne sesongen var blant de sterkeste verden har sett, og de var skyhøye favoritter foran sprint-VM i Vest-Berlin første helga i mars. De hadde vunnet tredobbelt på Nya Ullevi året før, og det kunne fort blitt firedobbelt i år. Men kort tid før mesterskapet skulle starte kom meldingen om at Sovjet ville boikotte sprint-VM. Beslutningen kom like overraskende på de sovjetiske sprinterne som på arrangøren og de andre nasjonene. Sovjet hadde aldri anerkjent Vest-Berlin som en del av Vest-Tyskland, og mente at invitasjonen til mesterskapet måtte komme fra Vest-Berlins skøyteforbund og ikke fra det vest-tyske skøyteforbundet.

For artikkelforfatteren, som fortsatt var 8 år, var det vanskelig å forstå den geopolitiske bakgrunnen for at mesterskapsfavorittene fra Sovjet ikke stilte opp. Det ble en første innføring i at heller ikke idrett alltid er så enkelt som bare edel kappestrid. Men det var en bratt læringskurve for en idrettsinteressert gutt. Senere på året opplevde vi at afrikanske land boikottet sommer-OL i Montreal, og 4 år senere var som kjent også Norge blant landene som boikottet Moskva-OL i protest mot Sovjetunionens krigføring i Afghanistan.

Konsekvensen ble uansett at sprint-VM i 1976 gikk uten flere av forhåndsfavorittene, og det ble VM-gull til svenske Johan Granath, etter at Jos Valentijn ble disket på siste 1000 m, fra det som lå an til å bli en sikker VM-tittel.

I mellomtiden var Kulikov en snartur hjemme i Leningrad. 1. mars tangerte han den uoffisielle verdensrekorden for lavlandsbaner da han gikk 38.8 i hjembyen.

Resten av sesongen gikk Kulikov og resten av det sovjetiske landslaget løp på Medeo, helt fram til midten av april. 17. mars gikk han utenfor konkurranse i det militære mesterskapet. Kulikov noterte ny årsbeste med 37.58 – hans femte løp under 38 blank. Samme dag ble Andrej Malikov den første til å gå 1000 m under 1.16. Han noterte 1.15.76. Også Vladimir Lobanov (1.16.33) gikk under gjeldende verdensrekord.

20.-21. mars var det klart for tre-landskamp mellom Sovjet, Nederland og Norge. Både Norge og Nederland truet med boikott av landskampen da Sovjet uteble fra sprint-VM, men heldigvis ble det ikke noe av. Kulikov viste storform, med tre distanseseire og sammenlagtseier i sprintklassen, til tross for at han falt over mål på andre dags 500 m. Lørdag gikk han sin sjette 500 m under 38 blank. Med 37.24 var han over ett sekund foran Valerij Muratov på andreplass (38.46). På 1000 m satte Kulikov ny verdensrekord med 1.15.70 og slo Malikov (1.16.91) med over sekundet.

Andre dag ble Kulikov nr 3 på 500 m med 38.10, til tross for at han falt et stykke før målpassering og seilte over målstreken på magen. Distansen ble vunnet av Andrej Malikov på 37.87, som dermed ble den femte sovjetrusser under 38 blank, mens Per Bjørang satte personlig rekord med 38.06 på andre plass. Dette skulle bli det nærmeste Bjøring kom 38 blank-grensen, som han hadde forsøkt seg på i to år.

Kulikov avsluttet landskampen med 1.16.00 og seier på 1000 m. Det gav poengsummen 151.190 – også det ny verdensrekord, mer enn 2 tidspoeng bedre enn den gamle, og enda var altså ikke dette en perfekt serie.

Vi tar med alle sprintresultatene fra denne landskampen. Kvalitetsmessig en av de aller beste sprintkonkurranser så langt i skøytehistorien. Vi legger også merke til at bare halvparten av de norske sprinterne fullførte konkurransen. Store deler av det norske laget lå nemlig til sengs med Victoria-syken mens landskampen pågikk.

1.Jevgenij Kulikov      URS  37,24  1  1.15,70  1  38,10f 3  1.16,00  1  151.190
2.Andrej Malikov        URS  38,85  5  1.16,91  2  37,87  1  1.16,25  2  153.300
3.Per Bjørang           NOR  38,91  6  1.17,98  3  38,06  2  1.17,17  4  154.545
4.Kai Arne Engelstad    NOR  39,50  9  1.18,49  6  38,93  6  1.16,70  3  156.025
5.Piet de Boer          NED  39,19  7  1.20,68  7  39,46  8  1.21,11  6  159.545
6.Andre Kraaijeveld     NED  40,05 11  1.21,77  9  40,19  9  1.21,48  8  161.865
7.Arjaan van de Kreeke  NED  40,16 12  1.22,12 10  40,71 11  1.21,26  7  162.560
8.Johnny Olof           NED  39,96 10  1.23,79 11  40,43 10  1.23,04  9  163.805
9.Aleksandr Safronov    URS  38,60  3  1.37,62f 12 38,54  4  1.19,00  5  165.450
10.Valerij Muratov      URS  38,46  2  1.18,20  4  38,81  5  1.56,13f 10 174.435
   Arnulf Sunde         NOR  38,71  4  1.20,81  8  39,05  7
   Jørn Didriksen       NOR  39,33  8  1.18,23  5

Kilde: WSSSA

To uker senere var det klart for det sovjetiske sprintmesterskapet. Her måtte lørdagens 1000 m avlyses pga dårlig vær, uten at det skapte problemer for Kulikov. Han noterte seg for serien 38.35, 37.69 og 1.15.70 (tangering av sin egen verdensrekord), tre distanseseiere og en ny sprinttittel, foran Muratov, Malikov, Safronov og Kastsjej.

Innen sesongen var over hadde Kulikov gått ytterligere tre løp under 38 blank i nasjonale løp på Medeo, først 37.45 og 37.31, før han avsluttet med sesongens beste løp 16. april – 37.15. Ved utgangen av OL-sesongen hadde han totalt gått 10 løp under 38 blank, og han holdt verdensrekorden både på 500 m, 1000 m og sprint sammenlagt. Kulikov stod for syv av de ti beste tidene på 500 m.

Det eneste skår i gleden var muligens at Aleksandr Safronov, som endelig hadde funnet formen, noterte ny bestetid på 1000 m – 1.15.01. Dog var denne tiden oppnådd i et nasjonalt løp og kunne derfor ikke godkjennes som verdensrekord.

Vår OL-mester fra 1948, Sverre Farstad, dekket Medeo-landskampen for Arbeiderbladet, og han var full av lovord om Kulikovs prestasjoner. Han mente Kulikov ville vunnet OL-gull også på 1000 m om han ikke hadde ofret plassen sin for Safronov. Dette begrunnet han med hvor mye bedre Kulikov var i forhold til Didriksen og Muratov, og at Kulikov helt sikkert ville fått en plass i første pulje. Nå vet vi at idrett ikke er matematikk og at Kulikov ikke behersket 1000 m like godt når forholdene var noe tyngre enn de var på Medeo i mars, og noe svar vil vi aldri få på dette.

Imidlertid er det grunn til å tro at Farstad ikke er så langt fra sannheten når han også mente at den sovjetiske boikotten av sprint-VM gjorde at Kulikov gikk glipp av laurbærkrans og VM-gull.

Fortsettelse følger …

Bjarte Hetland