Den første olympiske mester på skøyter

Av Bjarte Hetland

Den offisielle plakaten til OL i Chamonix
Den offisielle plakaten til OL i Chamonix. Den skal ha blitt produsert i ca 5000 kopier.

Den norske skøytetroppen var ankommet Chamonix 24. januar 1924, etter tre dagers togreise. Dagen etter var det åpningsseremoni for den internasjonale vintersportsuken i Chamonix. Den offisielle åpningen ble foretatt av understatssekretær Gaston Vidal. Åpningsseremonien var langt enklere i formen enn det vi er vandt til fra moderne vinterleker. For deltakerne var det nok likevel minst like ærefullt som det er i dag.

Det var rundt 260 idrettsutøvere fra 17 nasjoner deltok i åpningsseremonien til arrangementet som to år senere skulle få status som de første olympiske vinterlekene. Nasjonenen marsjerte høytidelig inn, og det norske flagget ble båret av skøyteløperen Harald Strøm, som stilte barhodet og i skøytetrikoten sin.

Konkurransene startet dagen etter, den 26. januar, med skøyteløpene som de første konkurransene. Den franske arrangøren hadde ingen erfaring med å arrangere større skøyteløp, og Dagbladets utsendte (Oskar Olsen) meldte at da Thunberg og de øvrige finske løperne kom til Chamonix etter deres opphold i Davos, fikk de vite at skøyteløpene var planlagt gjennomført å en enkel bane, der hvert par skulle gjennomføres som forfølgelsesløp, der én løper startet på hver av langsidene. Dette ble møtt med stor protest fra Thunberg, og protestene må ha fungert, for arrangørene ombestemte seg og gikk i gang med å omarbeide banen.

Bilde av den norske troppen under innmarsjen ved åpningen av vintersportsuken i Chamonix i 1924.
Den norske troppen under innmarsjen ved åpningen av vintersportsuken i Chamonix i 1924. Vi ser skøyteløperen Harald Strøm med det norske flagget og skiløperen Thorleif Haug som bærer plakaten med nasjonsnavnet helt i venstre bildekant. (Kilde: Olympiaboken)

Den norske troppssjefen, kaptein Oscar Hammerstad, var en erfaren idrettsleder. Han ble oppnevnt som hoveddommer for skøytekonkurransene i Chamonix. Han ankom Chamonix noen dager før skøytetroppen. Kanskje var han også med og påvirket utfallet av denne saken?

13 land hadde meldt på deltakere til skøyteløpene, selv om det til slutt bare deltok løpere fra 10 nasjoner. For første gang på lenge ville sterke skøyteløpere fra både Europa og Nord-Amerika konkurrere mot hverandre. I motsetning til VM og EM, ble løpene holdt over individuelle distanser. Det hadde vært betydelig motstand mot dette, bl.a. fra Norge og Finland, og som et kompromiss ble det derfor arrangert en sammenlagt-konkurranse i tillegg, selv om skøyteløperne spesifikt måtte meldes på i denne konkurransen. Konkurransene var planlagt som en vanlig allround-turnering: 500 m og 5000 m den første dag, og 1500 m og 10 000 m den andre dag.

Den første skøytekonkurransen var dermed 500 m. Det var påmeldt 31 løpere til 500 m, og det var dermed trukket 16 par. Dog var det 4 løpere som trakk seg før start, bl.a. deltakerne fra Italia, Sveits og Estland. Roald Larsen hadde opprinnelig trukket andre par mot den eneste estiske deltakeren, den Luxembourg-baserte Christfried Burmeister, men da Burmeister trakk seg før start, ble Larsen satt opp i siste par mot franskmannen Georges de Wilde, som skulle gått alene.

Som de største favorittene regnet man finske Clas Thunberg og nordmennene Oskar Olsen og Roald Larsen. Thunberg hadde vunnet en ganske klar seier på 500 m både i EM og VM året før. Oskar Olsen var blitt nr 2 i VM, mens Roald Larsen var blitt nr 2 i EM. Thunberg hadde styrket sitt favorittstempel da han gikk 43.8 i Davos, i et forsøk på å slå Oscar Mathisens 10 år gamle verdensrekord helgen før OL. Verdensrekorden lød på 43.4, men Mathisen hadde gått 43.3 på Frogner stadion da han møtte Bobby McLean i kampen om den profesjonelle VM-tittelen i 1920. Foruten Mathisen var det bare Roald Larsen (43.6) og Bobby McLean (43.7 som profesjonell) som hadde gått raskere enn Thunbergs løp i Davos.

Bilde av den amerikanske skøytetroppen på vei til Europa for å delta i vintersportsuken i Chamonix.
Den amerikanske skøytetroppen på vei til Europa for å delta i vintersportsuken i Chamonix. Bildet skal være tatt på President Monroe 2. januar 1924. Fra venstre ser vi: Beatix Loughran (kunstløp), Joe Moore, Valentine Bialis, Richard Donovan, harry Kaskey, Charles Jewtraw, William Steinmetz (Kilde: Library of Congress/Wikimedia Commons)

Spenningsmomentet var de amerikanske og canadiske løperne, der man ikke hadde noen relevante tider å sammenligne med. I likhet med finnene hadde de også ankommet Chamonix så tidlig at de var akklimatisert. De gikk vanligvis fellesstart og som regel korte distanser, så de var regnet som svært raske. Men hvor raske?

Starten gikk klokka 11, og i det aller første paret i den olympiske hurtigløpshistorien møttes Joe Moore fra USA og Eric Blomgren fra Sverige. Moore hadde vært sjøsjuk under hele den 9 dager lange turen over Atlanteren, men han hadde nok ristet av seg dette og noterte seg for tiden 45.6, som dermed ble stående som den første olympiske rekorden. Denne tiden holdt til ledelse frem til det 11. paret, da Asser Wallenius (44.4 i Davos før OL) gikk i mål til 45 sekunder. I neste par gikk Oskar Olsen et glitrende løp, og slo overraskende Wallenius med så mye som 8 tideler.

Den regjernde verdensmesteren, Clas Thunberg, klarte ikke å slå denne tiden, og gikk inn til 44.8 – til stor skuffelse for finnene. To nordamerikanere gikk i 15. par; Charles Jewtraw (USA) og Charlie Gorman (Canada). Kanadieren tok ledelsen, men ble snart forbigått av Jewtraw, som med sin løpende stil gikk inn til ny ledelse på tiden 44.0.

Den eneste gjenværende favoritten, Larsen, var blitt flyttet til 17. par, der han gikk mot en mye tregere motstander. Han gikk også i mål til 44.8, som ga delt tredjeplass med Clas Thunberg. Alene i siste par gikk til slutt latvieren Alberts Rumba inn til 48.8 og 16. plass.

Faksimile The Boston Globe 27.1.1924.
Faksimile The Boston Globe 27.1.1924.

Dermed ble det amerikansk gull i den første OL-konkurransen på skøyter. Jewtraw kom fra en fattig familie og syntes sporten var dyr, men ble sponset av forretningsmannen Jack Mabbit i Lake Placid. Jewtraw var blitt amerikanske mester både i 1921 og 1923, og hadde egentlig lagt opp etter 1923-sesongen, men la seg i trening igjen for å konkurrere i Chamonix. Hans sprintferdigheter var godt kjent, men det var likevel en stor overraskelse at han skulle slå de beste europeerne. Han la opp for godt etter OL-sesongen. Jewtraws gullmedalje er utstilt på Smithsonian Institution i Washington, D.C.

På denne tiden var det manuell tidtaking som gjaldt, og det var vanlig at både ledere og journalister holdt seg med egne klokker, som de tok tidene med. Det hører med til historien om den første olympiske skøyteøvelsen at Finn “Niff” Amundsen og flere andre tilskuere, både nordmenn og fra andre nasjoner, klokket Oskar Olsen i mål til tiden 43.8 på sine private klokker. Niff forteller selv historien i boken “Store fredelige slag”, og spekulerer i om Olsen ble snytt for et olympisk gull fordi han ikke var regnet blant favorittene på forhånd?

Resultater 500 m:

1.  Charles Jewtraw            USA     44.0
2.  Oskar Olsen                NOR     44.2
3.  Roald Larsen               NOR     44.8
    Clas Thunberg              FIN     44.8
5.  Asser Wallenius            FIN     45.0
6.  Axel Blomqvist             SWE     45.2
7.  Charles Gorman             CAN     45.4
8.  Harald Strøm               NOR     45.6
    Joseph John Moore          USA     45.6
10. Julius Skutnabb            FIN     46.4

11. Eric Blomgren              SWE     46.6
12. Harry Kaskey               USA     47.0
13. Sigurd Moen                NOR     47.2
14. William Steinmetz          USA     47.8
15. Léon Quaglia               FRA     48.4
16. Alberts Rumba              LAT     48.8
17. Leon Jucewicz              POL     49.6
18. Albert Hassler             FRA     50.6
19. Louis de Ridder            BEL     52.8
20. André Gegout               FRA     53.2

21. George Frederic de Wilde   FRA     54.8
22. Gaston van Hazebroeck      BEL     55.8
23. Frederick W. Dix           GBR     56.4
    Philippe van Volckxsom     BEL     56.4
25. Tom Bernhard Sutton        GBR   1.00.8
26. Marcel Moens               BEL   1.02.2
27. Cyril Walter Horn          GBR   1.04.4

Dette er del 3 av skøytehistorie.no sin serie om OL i Chamonix i 1924. Del 1 og 2 kan leses her:
https://skøytehistorie.no/2023/12/30/ingen-norske-skoytelopere-til-chamonix/
https://skøytehistorie.no/2024/01/21/vare-skoytelopere-pa-vei-til-chamonix/

Kilder:
Nettstedet olympedia.org
Finn Amundsen:  “Store fredelige slag” (1941)
P. Chr. Andersen: “Olympiaboken” (1956)
Nasjonalbibliotekets digitale avisarkiv – diverse norske aviser, bl.a. Aftenposten

2 Comments

  1. Takk for ypperlig artikkel. Dessverre var dette det foreløpig siste allroundmesterskapet i OL. Sånn sett kan man kanskje si at OL 1924 var starten på slutten for skøyter.

    1. Takk for hyggelig tilbakemelding! Nå er det altså gått 100 år siden dette skjedde, og skøytesporten lever i beste velgående og er langt mer internasjonal enn den var for 100 år siden, så det er vel litt for enkelt å si at det var “starten på slutten for skøyter”, men vi kan være enige om at det var starten på en ny epoke, der man også kunne høste heder og ære selv om man bare behersket én av de klassiske skøytedistansene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.