Italia var relativt sene med å satse på hurtigløp på skøyter. Aktiviteten startet på små baner i området rundt Torino og Milano. Det første mesterskapet ble arrangert på innsjøen Ghirla nord for Milano, men dårligere vintre førte til av man flyttet opp i høyden. I 1928 ble banen i Cortina d’Ampezzo anlagt 1400 m over havet, og åtte år senere kom Madonna di Campiglio (1450 m.o.h.).
I 1929 ble det italienske mesterskapet arrangert i Ritten, på samme høydeplatå som dagens kunstisbane i Collalbo/Klobenstein. Italias første deltaker i internasjonale mesterskap var Giorgio Baroni (1907-1968), som dukket opp i VM 1928 og havnet helt nederst på resultatlisten. Baroni ble italiensk mester i årene 1928-30, og endte sin karriere med italienske rekorder på 47.8-2.38.6-9.22.2, alle satt i 1930.
Neste italiener som viste seg internasjonalt var Icilio Perucca (1913-2006), som deltok i EM 1938. Perucca forbedret Baronis rekorder til 2.35.6 og 8.59.1, og ble den første italiener som gikk 10 000 m, hvor han endte opp med en bestetid på 19.05.7, satt i Madonna i januar 1940.
Ved samme stevne dukket en ny løper opp, Bruno Celotti, som forbedret rekordene på 500 og 1500 til 47.0 og 2.31.3, men som på grunn av andre verdenskrig raskt ble borte fra skøytesporten.
Perucca kom imidlertid tilbake. Han ble italiensk mester i årene 1935-40, og vant sin sjuende nasjonale tittel i 1946, da aktiviteten etter andre verdenskrig var i gang igjen. Han var styremedlem i ISU fra 1965 til 1988, og som universitetsutdannet økonom var han som finansiell rådgiver en viktig medvirker til den sterke økonomiske veksten i ISU på 1980- og 90-tallet.
Etterkrigsårene ble en vekstperiode for italiensk hurtigløp, ikke minst takket være stabile isforhold på banene i Cortina og Madonna. Til OL i 1948 stilte Italia for første gang, men de fire løperne plasserte seg relativt beskjedent.
Da Cortina ble tildelt vinter-OL 1956 i 1949, betød det en kraftig stimulans for italiensk skøytesport. De tre italienske deltakerne i OL 1952 var deltakere i en langsiktig satsing mot 1956, da Italia kunne invitere til det første internasjonale mesterskapet på italiensk is på den nye hyperraske Misurina-banen.
I 1956 ble det italienske mesterskapet arrangert på enkeltdistanser som OL-uttak i Misurina to uker før OL. I alt 54 løpere stilte opp, derav 45 juniorer. Italiensk hurtigløp var i sterk framgang, og etter hvert fikk landet flere løpere i den øverste verdenstoppen.
I dag er Italia en viktig hurtigløpsnasjon, både når det gjelder kvalitet på løpere og som dyktige arrangører av internasjonale stevner og mesterskap.
Italienske deltakere i Oslo 1952
Guido Caroli
Født 9. september 1927: Milano
Medlem av US Aurora Desio
Perser før OL ’52: 45.0-52 2.24.3-52 8.57.8-52 OL 48: 2.30.9(36) 9.30.9(31) OL 52: 19.13.6(28) OL 56: 43.9(33) 2.20.0(42) Perser All Time: 42.9-55 2.19.4-55 8.45.0-56 17.35.2-56
Nasjonale mesterskap: 47(1), 49(2), 50(2), 51(2), 52(3), 53(3), 55(1), 56(1)
Internasjonale mesterskap: EM 49, 52, 54– VM 51
Beste plassering på adelskalenderen: 116 (1955)
Aktiv 1947-56
Første gang vi støter på navnet Guido Caroli er da han som 19-åring vinner det italienske mesterskapet i 1947 i Bardonecchia nordvest for Torino, like ved grensen til Frankrike.
Mellom 1949 og 1956 tok han alltid medaljer i det italienske mesterskapet, i 1955 og 1956 ble han mester. Etter beskjedne plasseringer i OL i 1948 Caroli ble tatt ut til OL i 1952 etter et internasjonalt stevne i Davos med innlagt italiensk mesterskap i liten firkamp i slutten av januar, hvor han satte personlige rekorder på samtlige distanser i den lille firkampen.
Hans tre år yngre bror Alberto, klarte imidlertid ikke å kvalifisere seg. I Oslo fikk Guido kun gå en distanse, 10 000 m, og han debuterte på distansen med å bli sist av de som fullførte på 19.13.6, men bare 8 sekunder bak Peruccas 12 år gamle italienske rekord.
Senere i karrieren satte han to italienske rekorder på distansen, 17.38.7 i det italienske mesterskapet i 1955 og 17.35.2 i 1956, begge på OL-banen i Misurina. På samme bane i 1955 forbedret han Citterios nasjonsrekord på 500 m fra 43.3 til 42.9.
Til OL i 1956 fikk Caroli æren av å tenne den olympiske ild. Da han kom skøytende inn på is-stadion Scala di Cortina med fakkelen, snublet han i en strømkabel, og falt like foran ærestribunen med bl.a. Italias president Giovanni Gronchi, som skulle erklære Vinter-OL 1956 for åpnet. Han reiste seg uskadet og med flammen i behold, slik at den olympiske ild ble tent uten andre problemer.
(Foto: Ukjent / gazzetta.it. Kilde: Wikimedia Commons)
Caroli avsluttet sin karriere med 42. plass på 1500 m søndag 30. januar 1956, som er hans siste registrerte løp. Og denne gang fikk han ikke gå 10 000 m.
Guido Citterio
Født 14. juli 1931: Milano
Medlem av US Aurora Desio
Perser før OL ’52: 45.4-52 2.22.8-52 8.53.4-52 OL 52: 48.2(38) 2.20.8(32) OL 56: 43.1(22) 2.16.5(27) Perser All Time: 43.0-56 2.16.5-56 8.47.5-55 17.50.1-58
Nasjonale mesterskap: 51(3), 52(2), 53(1), 54(1), 55(2), 56(2), 57(2)
Internasjonale mesterskap: EM 49, 52, 54 – VM 51
Beste plassering på adelskalenderen: 129 (1955)
Aktiv 1949-58
Citterio begynte å konkurrere i hurtigløp i 1949, 17 år gammel, men uten noen umiddelbar suksess. I sin debutsesong ble han uttatt til EM i Davos, hvor han satte personlige rekorder med 49.3-9.25.2-2.31.3. Som de øvrige tre på det italienske laget havnet han langt nede på resultatlistene.
I 1951 ble det ny tur til Davos og VM. En uke før VM forbedret han seg til 46.1-2.23.5 (nasjonsrekord)-9.00.6. Og like før OL i 1952 ble det ytterligere fremgang: Det ble sølvmedalje med nye personlige rekorder på 45.4-2.22.8-8.53.4 under det italienske mesterskapet i Davos, og dermed billett til OL i Oslo.
I 1953 åpnet han sesongen med ny italiensk rekord på 5000 med 8.49.2 i Davos. En uke senere sikret han seg sitt første italienske mesterskap, hvor han blant annet satte ny nasjonsrekord på 10 000 med 18.21.0, samtidig som han senket 1500-persen til 2.21.7. Mesterskapet gikk i Madonna.
Året etter (1954) forsvarte han sin italienske mestertittel, denne gang i Misurina. Under EM i Davos en uke senere ble det brukbare plasseringer på de korte distansene, og nok engang italiensk rekord, denne gang på 1500 med 2.18.7.
I 1955 trente OL-kandidatene i Misurina, hvor de gikk fem stevner, og hvor Citterio forbedret seg til 43.3-2.17.8 (nasjonsrekord) – 8.47.5. I det italienske mesterskapet måtte han se seg slått av Caroli, men han vant både 500 og 1500, og senket 10 000-persen til 17.58.5.
Under det italienske mesterskapet på enkeltdistanser i Misurina 1956 – som også var OL-uttak – sikret Citterio sin andre OL-billett ved å bli nummer to på 500 og 1500. Under OL to uker senere senket ha sin egen italienske rekord på 1500 m til 2.16.5, hans sjuende og siste nasjonale rekordforbedring.
Citterio fortsatte som skøyteløper fram til 1958. Både han og Caroli var medlem av klubben US Aurora i byen Desio, 17 kilometer nord for Milano sentrum.
Enrico Musolino
Født 29. august 1928: Milano
Død: 14. februar 2010: Milano
Medlem av CPA Milano
Perser før OL ’52: 43.9-51 2.19.0-52 8.50.8-49 OL 48: 46.5(32) 2.30.0(32) 9.32.3(36) OL 52: 45.9(25) 2.30.7(31) Perser All Time: 43.0-55 2.19.0-52 8.35.0-55 18.15.6-55
Nasjonale mesterskap: 48(1), 49(1), 50(1), 51(1), 52(1), 53(2), 55(3), 56
Internasjonale mesterskap: EM 49, 50, 52 – VM 51
Beste plassering på adelskalenderen: 121 (1955)
Aktiv 1948-62
Enrico Musolino klarte det kunststykke å bli nasjonal mester og olympisk deltaker i sin første sesong, 19 år gammel. Da 1948-sesongen var over, sto han bokført med 46.5-2.30.0-9.18.4 som personlige bestenoteringer, 46.5 og 2.30.0 var sogar italienske rekorder. Det forteller vel sitt om nivået i italiensk hurtigløp den gang, men Musolino utviklet seg fort til å bli en hurtigløper av brukbart internasjonalt format.
Han tok frem strake nasjonale mesterskap på rad fra 1948 til 1952, satte 11 nasjonale rekorder på 500, 1500 og 5000, og satset alt for å få sin tredje OL-start i 1956, men var uheldig i det avgjørende øyeblikk.
I 1949 ble han tatt ut til sitt første internasjonale mesterskap, EM i Davos. Etter en lovende åpning på 500 m med ny nasjonsrekord og 13. plass på 45.2, falt han på 5000 m og brøt løpet. Uka før hadde han senket nasjonsrekorden på distansen til 8.50.8. I 1950 ble det nytt Davos-besøk og nasjonsrekorder på 500 (44.2) og 1500 (2.23.5), før ferden gikk til EM i Helsinki samme med klubbkamerat Guido Caroli.
Her overrasket han med tredjeplass på 500 m, Italias første distansemedalje i et internasjonalt mesterskap. Det skulle gå 38 år til neste gang (Roberto Sighels seier på 5000 m i VM 1988). I 1951 gjorde han en fin 500 m i VM i Davos (5.plass med 44.3), uka før hadde han senket nasjonsrekorden til 43.9 samme sted.
I OL-sesongen 1952 sikret han seg OL-billett ved blant annet å sette ny italiensk rekord på 1500 m i Davos med 2.19.0. Dette stevnet var også italiensk mesterskap dette året, og han ble mester for femte gang på rad. EM i Östersund gikk to uker før OL. Her gjorde Musolino en ny god 500 med femteplass. OL ble derimot en gedigen nedtur, møtet med verdens spesialsprintere endte med en skuffende 25. plass.
I 1953 måtte han se seg slått av Citterio i det italienske mesterskapet i Madonna, og i 1954-sesongen gikk han ikke noe løp etter nyttår grunnet skade, men i 1955 var han tilbake for fullt. Under løp i Misurina senket han sine bestetider til 43.0-8.35.0-18.15.6. 5000 m-tiden var en kraftig forbedring av Citterios gamle nasjonsrekord på 8.49.2. I det italienske mesterskapet samme sted måtte han nye seg med 3. plass etter Caroli og Citterio, men han fikk i alle fall notert sin beste tid på 10 000 m, 18.15.6.
Alt lå til rette for hans tredje OL-start i 1956, men under uttaksløpet, det italienske mesterskapet på enkeltdistanser, falt han på åpningsdistansen, slo opp en gammel skade, og dermed var OL-eventyret og sesongen over.
Etter dette fortsatte Musolino å gå lokale kortbaneløp i sin hjemby Milano fram til 1962, samtidig som han virket som trener for klubbens yngre løpere. Senere ble han medlem av den tekniske komite for hurtigløp i det italienske isforbundet FISG. Av yrke var han bankfunksjonær.
Arild Gjerde
Interessant artikkel Arild