Av Bjarte Hetland
For 100 år siden var skøyteløpere og skiløpere over hele Europa, samt i USA og Canada, opptatt med å forberede seg til vinterens store høydepunkt – vintersportsuken i Chamonix. Det var arrangøren av sommer-OL i Paris i 1924 som hadde tatt initiativ til denne vintersportsuken, som to år senere skulle få status som de første olympiske vinterleker.
Som så mange nyvinninger opp gjennom historien hadde Norge vært sterkt imot dette initiativet. Man fryktet at det ville redusere statusen til de allerede etablerte internasjonale konkurransene – Holmenkollen Skifestival og Nordiska Spelen for skiløperne, og EM og VM for skøyteløperne.
Norge hadde støtte fra både Sverige og Finland, men tapte likevel kampen. Mens Skiforbundet tidlig bestemte seg for å sende Norges beste skiløpere til Chamonix, fortsatte Norges Skøyteforbund å kjempe i mot helt til det nesten var for sent. Motstanden skyldtes delvis formatet – at det skulle kåres olympiske mestere på de enkelte distansene og ikke sammenlagt, slik man gjorde i EM og VM, og at man mente at dette var i strid med IEV (ISU) sitt konkurransereglement.
En annen ting var at NM var satt opp samme helg som skøyteløpene i Chamonix, og man kunne jo ikke arrangere NM uten våre beste skøyteløpere til stede?
10. desember kunne Aftenposten melde at Skøyteforbundet hadde tatt sitt endelige standpunkt – «Ingen norske skøiteløpere til Chamonix». Skøyteforbundet hadde kommunisert med arrangøren, og kunne påpeke en rekke brudd på det internasjonale konkurransereglementet. Skøyteforbundets sekretær, Thor B. Poulsen, opplyste at «Norges Skøiteforbund har dermed anset det som sin plikt ikke at la seg repræsentere dernede».
En uke senere bekreftet Skøyteforbundet sitt standpunkt, etter kommunikasjon med det finske skøyteforbundet og IEV. 21. desember kunne Aftenposten likevel melde at Skøyteforbundet telegrafisk hadde etteranmeldt Norge som deltaker i skøyteløpene i Chamonix. Ingen navn ble nevnt, og ingen begrunnelse ble gitt. Trolig var dette for å ha mulighet til deltakelse om de etter hvert fikk de nødvendige forsikringer fra IEV.
Også Finland var skeptiske, og ville ikke delta uten at de fikk forsikringer fra IEV. De meldte likevel på løpere, og Clas Thunberg – en av de store favorittene – dro til Davos allerede før jul for å få best mulig oppladning.
Fram mot nyttår kunne avisene melde om uttatte skøyteløpere fra flere nasjoner, bl.a. den amerikanske troppen. Men ingen nyheter om hvem som skulle representere Norge. Det ble spekulert i en del navn. Det var jo ingen hemmelighet hvem som var våre beste skøyteløpere. Men det var ikke før 5. januar 1924 avisene kunne melde noe konkret om hvem som var påmeldt.
Men det var ikke Skøyteforbundet som hadde tatt ut noen løpere. Det var Kristiania Skøiteklub som hadde tatt saken i egne hender, og for egen regning ville sende sine tre beste skøyteløpere til Chamonix: Harald Strøm, Roald Larsen og Oskar Olsen.
Harald Strøm var blitt europamester i 1923 og tok sølv i VM, bak Clas Thunberg, og måtte regnes blant favorittene på de tre lengste distansene. Oskar Olsen var vår beste sprinter, og en klar medaljekandidat på 500 m. Roald Larsen måtte regnes som outsider på alle distansene. Men ville de få følge av flere norske skøyteløpere til Chamonix?