Av Bjarte Hetland
Etter at Charles Jewtraw hadde vunnet den første skøytedistansen i vintersportsuka i Chamonix i januar 1924, var det pause fram til klokka 14:00 da 5000 m skulle starte. På denne distansen ble Harald Strøm regnet som den største favoritten. Han hadde vist god form og vunnet distansen under løpene på Frogner Stadion før avreise til Chamonix. I 1923 hadde han vunnet distansen i EM, mens det var russeren Jakov Melnikov som vant distansen i VM, fulgt av Thunberg og Strøm. I EM ble det norsk trippelseier – Strøm foran Ole Olsen og Fridtjof Paulsen.
Ole Olsen ville vært medaljekandidat på begge de lengste distansene, men den populære langdistansespesialisten hadde vært syke hele høsten og døde av tuberkolose 3. januar 1924. Heller ikke Jakov Melnikov stod på startstreken i Chamonix. Det skulle enda gå mange år før den unge nasjonene Sovjetunionen ble medlem av IOC.
Harald Strøm holdt også verdensrekorden på distansen – 8.26.5, satt på Frogner Stadion to år tidligere. Finn «Niff» Amundsen hadde rapportert fra Davos at Thunberg også syntes å være i god langdistanseform. Hans personlige rekord var satt i samme stevne som Strøm hadde satt sin verdensrekord, og den var 15 sekunder dårligere enn verdensrekorden – 8.41.8.
Også til 5000 m var det påmeldt 31 deltakere, men frafallet var stort – hele 10 påmeldte stilte ikke til start, og det måtte gjennomgjøres ny trekning blant dem som nå var endt opp uten parkamerat. I første par skulle George de Wilde (Frankrike) gått mot Louis De Ridder (Belgia), men da De Ridder ikke stilte til start, ble de Wilde flyttet til 17. par (første ekstrapar).
Det andre paret led samme skjebne, og det første paret som ble sluppet avgårde var derfor opprinnelig satt opp som 3. par – den franske mesteren, Léon Quaglia, mot canadiske Charlie Gorman. Gorman gav opp etter bare én runde, så Quaglia måtte gå mesteparten av løpet alene. Han gikk i mål til 9.08.6 – ny fransk rekord med 4.6 sekunder. Quaglia hadde vunnet sitt første franske mesterskap i 1913. Han skulle vinne sitt siste i 1948.
Frithjof Paulsen ble den første som gikk under 9 minutter da han gikk inn til 8.59.0 i 6. par. Verken det fjerde eller det femte paret var blitt avviklet, så i realiteten gikk Paulsen i andre par. Paulsen gikk mot svenske Axel Blomqvist, som hadde sin styrke på de korte distansene og kom i mål til 9.48.8.
Det syvende paret ble heller ikke avviklet. I åttende par (i realiteten det tredje) møttes den ferske OL-mesteren Charles Jewtraw og den norske favoritten – Harald Strøm. Sprinteren Jewtraw satte opp et høyt tempo fra start, og Strøm lot seg lokke til å følge dette. Det var ikke veldig overraskende at Jewtraw sprakk katastrofalt og til slutt gikk i mål nesten en runde bak Strøm. Men også Strøm ble straffet for den harde åpningen, og selv om han gikk inn til ledelse på 8.54.6, så var dette kanskje ikke så bra som nordmennene hadde håpet. Kunne det holde til medalje?
I 11. par skulle Roald Larsen gått mot Philippe Van Volckxsom fra Belgia, men Van Volckxsom stilte ikke til start, og Larsen ble flyttet til 19. par (tredje ekstrapar).
I 14. par (i realiteten den sjette) møttes den 33 år gamle finnen Julius Skutnabb, som hadde forberedt seg i Davos sammen med Thunberg, og den 21 år gamle amerikaneren Valentine Bialas – som bare var påmeldt på de to lengste distansene i OL. Også Bialas satte opp en veldig fart fra start, slik landsmannen Jewtraw hadde gjort. Men Skutnabb lot seg ikke lokke, slik Strøm hadde gjort. Mot slutten av løpet hadde Skutnabb full kontroll på paret, og tok ledelsen med 8.48.0. Bialas fullførte på anstendig vis, og gikk inn foran Paulsen med 8.55.0.
I 15. par satte så Clas Thunberg en helt ny standard. Han syntes å være i brilliant form, som Aftenpostens utsendte formulerte det. Han satte også opp stor fart, men holdt helt til mål og gikk inn til 8.39.0, som både var ny personlig rekord og ny finsk rekord.
I 19. par møttes polakken Leon Jucewicz og vår egen Roald Larsen. Larsen forsøkte å følge Thunbergs rundetider, men greide det simpelthen ikke. Til slutt måtte han også gi tapt for Skutnabb og gikk inn til 8.50.2. Jucewicz gikk i mål nesten to runder bak Larsen.
Vårt siste håp var Sigurd Moen, som skulle gått i femte par, men som endte opp i 20. par, der han møtte svenske Eric Blomgren. Moen åpnet også sterkt, og lå lenge likt med verdensrekorden. Men også han fikk det tøft mot slutten og gikk inn til 8.51.0 og 4. plass.
Dermed ble det noe overraskende en suveren seier og OL-gull til Clas Thunberg, mens Skutnabb sikret dobbeltseier til Finland. Det ble norsk bronse, 4. plass, 5. plass og 7. plass. Det skilte mindre enn 9 sekunder mellom de fire nordmennene, så man kan si at de var jevne – dog i betydningen jevnt dårlige, sammenlignet med de to finnene. Norske aviser skrev at de norske skøyteløperne var ankommet Chamonix for sent – at de ikke hadde fått anledning til å bli tilstrekkelig akklimatisert.
Den finske OL-mesteren, med fødenavnet Arnold Clas Robert Thunberg, var født 5. april 1893 og var blitt 30 år gammel. Etter at de internasjonale mesterskapene begynte igjen etter krigen i 1922 hadde Thunberg etablert seg som en av de aller beste skøyteløperne i verden.
Men det hadde ikke vært skrevet i stjernene at Clas Thunberg skulle bli verdens beste skøyteløper. Hans mor døde da han var 13 år gammel, og med en far som jobbet lange dager som typograf, ble det en vilter ungdomstid med røyking, drikking og dårlige kamerater for unge Clas. I boken «Alene mot hele Norge» fortelles det at han røykte 50 sigaretter om dagen da han var 15 år gammel.
Thunberg begynte ikke å gå på skøyter før han var 18 år gammel. Han deltok i det finske mesterskapet første gang i 1915, nesten 22 år gammel. Han vant da 500 m og ble nr 4 sammenlagt. Han avanserte til tredje plass året etter. Etter dette deltok ikke Thunberg i det finske mesterskapet før i 1920, og nå gikk han helt til topps, etter å ha vunnet de to korteste distansene.
Thunberg gjorde samme sesong sin internasjonale mesterskapsdebut med 2. plass i det nordiske mesterskapet, bare slått av svenske Eric Blomgren. I 1921 gikk han for første gang løp i Norge, og ble også nr 4 i det nordiske mesterskapet i Stockholm. Da de internasjonale mesterskapene startet opp etter første verdenskrig med EM i Helsinki i 1922, gikk Thunberg helt til topps i første forsøk, med distanseseier på de tre korteste distansene. Under VM i Oslo ble han nr 3, bak Harald Strøm og Roald Larsen, men også denne gang vant han sin favorittdistanse – 1500 m.
I 1923 ble det 2. plass under EM på Hamar, bak Harald Strøm, før han vant sin første VM-tittel i Stockholm senere på sesongen. Han hadde trent godt foran sesongen 1924, og nå viste det seg at forberedelsene hadde gitt resultater. Thunberg var vanligvis regnet som best på de to korteste distansen, men nå hadde han altså tatt gull på 5000 m i den prestisjefulle vintersportsuka. Det var først to år senere denne seieren skulle få status som OL-gull.
Resultater 5000 m:
1. Clas Thunberg FIN 8.39.0
2. Julius Skutnabb FIN 8.48.4
3. Roald Larsen NOR 8.50.2
4. Sigurd Moen . NOR 8.51.0
5. Harald Strøm NOR 8.54.6
6. Valentine Bialas USA 8.55.0
7. Frithjof Paulsen NOR 8.59.0
8. Richard Donovan USA 9.05.6
9. Léon Quaglia FRA 9.08.6
10. Asser Wallenius FIN 9.12.8
11. Alberts Rumba LAT 9.14.4
12. Eric Blomgren SWE 9.14.6
13. Charles Jewtraw USA 9.27.0
14. William Steinmetz USA 9.35.0
15. Axel Blomqvist SWE 9.48.8
16. Leon Jucewicz POL 10.05.6
17. Gaston van Hazebroeck BEL 10.13.8
18. André Gegout FRA 10.15.2
19. George Frederic de Wilde FRA 10.39.8
20. Albert E. Tebbit GBR 11.01.0
21. Marcel Moens BEL 11.30.4
Charlie Gorman CAN DNF
I allround-konkurransen ledet Thunberg etter første dag, fulgt av Larsen, Skutnabb, Strøm, Wallenius og Moen. Jewtraw var ikke påmeldt i allround-konkurransen.
Etter første dag var medaljefordelingen for skøyteøvelsene denne:
Finland 1 1 1
USA 1 0 0
Norge 0 1 2
Videoglimt fra skøyteløpene i Chamonix:
https://www.youtube.com/watch?v=W9pEvCWoOzU&feature=youtu.be&t=3m38s