Av Bjarte Hetland
De som har lest Ivar Ballangruds biografi – «Veien til gullstolen» – har også fått med seg hans beskrivelse av turen til Moskva i 1934. Her legger han ut om turen, løpene og den sterkeste russiske utfordreren – Jakov Melnikov. Men han skriver ikke ett ord om den diskusjonen som fulgte i kjølvannet av turen. I dag ville det vært utenkelig å skrive en slik bok uten å ta med dette, gjerne for at hovedpersonen skulle få fortelle sin versjon med egne ord. Men det var andre tider den gang, og Ballangrud anså seg nok ferdig med saken.
Kort fortalt ble de tre beskyldt for både å ha reist til Sovjet uten tillatelse (lisens) fra Skøyteforbundet, og for brudd på amatørreglementet. De ble truet med ett års diskvalifikasjon. Løperne på sin side mente de hadde alt sitt på det tørre.
Etter hjemkomsten fortalte Ballangrud at han hadde vært i dialog med skøytepresident Gerhard Karlsen i forkant av landskampen mot Finland i Trondheim helgen før løpene i Moskva. Presidenten hadde da godkjent at de tre kunne dra til Moskva under forutsetning av at de deltok i landskampen først. De hadde også hatt telefonisk kontakt med Ulrich Salchow – svensken som var blitt den første olympiske mester i kunstløp og nå var president i IEV, Det internasjonale skøyteforbundet. Han var interessert i å få Russland med i IEV igjen, og hadde også godkjent reisen.
Ballangrud deltok i landskampen, mens Staksrud hadde fått influensa og Engnestangen hadde en skade i den ene foten. Ballangrud fikk ingen signaler om at dette påvirket skøyteforbundets syn, men allerede på vei bortover fikk løperne de første signalene om problemer da de mottok et telegram fra Skøyteforbundet mens de var i Stockholm. I brevet ble løperne orientert om at de ikke hadde fått lisens, og de ble frarådet å reise videre.
Den norske trioen ble ikke så rent lite forbauset, og tok meldingen ille opp. Engnestangen skrev i et brev til avisa Hadeland at de følte at forbundet behandlet dem som «veddeløpshester» som de kunne bestemme hvor de skulle reise og ikke skulle reise. Løperne bestemte seg for å melde seg ut av Norges Skøiteforbund og sine respektive klubber.
Da det ble kjent at de tre hadde reist til Russland uten tillatelse, og trosset forbundets advarsler, var det flere aviser som spekulerte i om de ville få en livsvarig diskvalifikasjon.
Det var Aftenposten som hadde den bredeste dekningen av saken, med daglige oppdateringer i forbindelse med selve reisen. Aftenpostens sportsredaktør, den legendariske Peder Chr. Andersen, som også har forfattet en rekke bøker både om skøyte- og OL-historie, hadde stor sympati med de tre skøyteløperne og mente at det var naturlig at de benyttet denne sjansen når den bød seg, også om det innebar å ta i mot penger og dermed gå over til profesjonismen.
Det var da også Aftenposten som først omtalte ryktene om at de tre skulle ha fått mellom 2.000 og 5.000 kroner hver for å delta i disse løpene i Moskva (beløpene tilsvarer mellom 90.000 og 230.000 kr med dagens kroneverdi). Ryktet baserte seg på kilder i Finland, samt en uttalelse Clas Thunberg hadde kommet med etter landskampen i Trondheim kort tid før avreisen til Moskva. Løperne selv avkreftet dette ryktet på det sterkeste. De hadde ikke tjent ett øret på turen. De hadde utelukkende fått dekket reise og opphold, slik det var anledning til.
Forskjellige aviser hadde på ulike tidspunkt snakket med skøytepresident Gerhard Karlsen, og det tegnes et brokete bilde, med tildels motstridende meldinger. Til Aftenposten uttalte Karlsen først at han ikke hadde kjennskap til saken, men at ingen av løperne hadde tillatelse til å starte i Russland. Til Hamar Arbeiderblad hadde imidlertid Karlsen sagt at Skøytefrobundet ikke hadde noe imot at de tre deltok i skøyteløp i Russland, men at invitasjonen måtte komme fra det russiske til det norske skøyteforbundet, som var normal tjenestevei for internasjonale invitasjoner.
Aftenposten mente å vite at den underliggende årsaken var at løperne valgte å reise uten leder. I 1924 hadde Oskar Olsen vunnet vår aller første OL-medalje i hurtigløp da han tok sølv på 500 m. Senere hadde han bl.a. vært skøytepresident, formann i Oslo Skøiteklubb og journalist for avisen Sportsmanden. Han var en erfaren skøyteleder, og han ville gjerne vært med på turen til Russland, under påskudd av å kontrollere at alt gikk riktig for seg.
I løpet av sommeren ble det klart at Oslo hadde fått tildelt VM i 1935. Dette førte til at Oslo SKs profilterte formann – høyesterettsadvokat Henning Olsen (bror av Oskar) – engasjerte seg for å finne en løsning på striden mellom Hadelandstrioen og Skøyteforbundet. Han ville ikke risikere å arrangere VM i Oslo uten tre av landets aller beste skøyteløpere til start.
Søndag 23.9. spilte Norge fotballandskamp mot Danmark på Ullevål stadion. Det endte med norsk seier, men den store overraskelsen var at Michael Staksrud og Hans Engnestangen dukket opp som æresgjester, sammen med Henning Olsen og Olsens unge datter. Senere dukket også Peter Sinnerud opp, og da forstod alle at det måtte være sluttet fred i skøytesesaken.
Det var utarbeidet er utkast til forlik som skulle legge saken død. Forliket la opp til at begge parter skulle gi visse innrømmelser og gi den andre parten sin unnskyldning. Ifølge informerte kilder var Engnestanden og Staksrud klar til å signere forliket.
Ballangrud mente imidlertid at han ikke hadde noe å unnskylde. Turen til Russland var klarert med Skøyteforbundets president, og Ballangrud visste at han ikke hadde mottatt noen penger for turen. Det ville vært brudd på amatørbestemmelsene, noe som også ville fratatt ham muligheten til å starte i OL to år senere.
Ballangrud hadde nok et sterkt ønske om å delta i et tredje OL – og vise hvem som var best, etter at han først var blitt fratatt muligheten til å vinne sitt andre OL-gull i 1928 pga fønvinden, og deretter ble frarøvet alle muligheter til å vinne OL-gull i 1932 da ISU godkjente amerikanernes forslag om fellesstart. Da ville det vært særdelese dumt av ham å ta imot penger for å dra til Russland.
Det hadde kanskje ikke vært så lurt av de tre å melde seg ut av sine respektive klubber i forbindelse med turen til Russland. Men det var gjort med den beste hensikt – å hindre at Skøyteforbundet skulle få problemer med IEV, siden Russland ikke var medlem av IEV.
I begynnelsen av oktober 1934 smalt bomben. Istedetfor forlik hadde Engnestangen og Staksrud takket ja til en ny tur til Russland. De hadde begge fått tilbud om å dra til Russland og jobbe som trenere i Dynamoklubben i Moskva. Begge hadde takket ja til tilbudet og ville dra om kort tid. Staksrud understreket at de dro for «å få fred og ro».
Få dager senere var de på vei til Moskva, der de ble tatt godt i mot. Etter noen dager på byens største hotel og sightseeing i Moskva dro de til Krim, sammen med den gamle storløperen Platon Ippolitov. Der skulle de slappe av fram til isen hadde lagt seg på Dynamo stadion i Moskva. Ifølge et brev Engnestangen hadde sendt til venner i Norge, levde de herrens glade dager i Jalta – på «Sovjets riviera».
Hjemme i Norge gikk fortsatt diskusjonen høyt. Ivar Ballangrud mente at Skøyteforbundet kunne takke seg selv for at de to reiste. Han ville trolig reist selv også, om han ikke hadde sin butikk å drive i Drammen. Men han var fast bestemt på at han skulle gå på skøyter til vinteren, og ville reise til Russland etter nyttår om ikke Skøyteforbundet endret sin taktikk og lot ham få gå løp i Norge.
Finn «Niff» Amundsen i Morgenbladet var sterkt kritisk til at de to hadde reist til Russland på denne måten, og avsluttet et kritisk innlegg med at «vi tror avreisen igår også betød et farvel med norsk amatøridrett».
Men andre var ikke fullt så kritisk innstilt, og i det stille jobbet nok Henning Olsen fortsatt for å finne en løsning som kunne sikre at de tre skøytekongene kunne delta i vinterens VM. Og i slutten av november ble løsningen annonsert. Dersom det russiske skøyteforbundet kunne bekrefte at de norske skøyteløperne hadde overholdt de norske amatørreglene under sine opphold i Russland, ville de få muligheten til å delta i vinterens løp.
Allerede i sluttten av november fikk Ballangrud et telegram fra lederen av skøyteavdelingen i rådet, herr Grigoriov, som erklærte at de tra aldri hadde overtrådt amatørreglene. Ballangrud mente at erklæringen ikke kunne misforstås, og han ville sende den til Skøyteforbundet via sin egen klubb, Drammens skøiteklubb. Nå håpet han at Skøyteforbundet holdt sin del av avtalen, selv om saken formelt sett fortsatt skulle behandles av domsutvalget.
Omtrent på samme tid startet vintersesongen i Russland, og Engnestangen og Staksrud kom tilbake til Moskva i begynnelsen av desember, sitt opphold i Krim, og en reise gjennom Kaukasus, som også inkluderte et besøk i byene Batumy og Tiflis (Tbilisi) i dagens Georgia.
18. desember deltok Engnestangen og Staksrud i skøyteløp på Dinamo Stadion – de første skøyteløp som er registrert i Moskva denne vinteren. Motstanden var ikke all verden, men de fikk møte Anatolij Strunnikov, sønn av Nikolaj Strunnikov, verdensmesteren fra 1910 og 1911. Engnestangen vant 500 m på 45.8, mens Staksrud vant 3000 m på 5.32.6.
Seks dager senere var det Julaften hjemme i Norge, men i Russland følger man den julianske kalenderen som plasserer julaften på 7. januar, så denne dagen gikk de løp på automobilfabrikken Stalins store stadion i Moskva. Her var det noe bedre konkurranse, men det ble likevel norsk dobbeltseier både på 1500 m og 5000 m. Staksrud vant begge distansen på 2.31.4 og 9.16.4.
29.-30. desember ble det arrangert bykamp på samme stadion, med deltakere fra Moskva, Leningrad, Minsk og andre byer. Engnestangen vant de to korteste distansene, mens Staksrud vant de to lengste. Norske aviser kunne samtidig melde at Det øverste råd for kroppskultur i Sovjet-Samveldet hadde tildelt de norske løperne hver sin gullmedalje for deres prestasjoner.
5.-6. januar gikk de løp i Gorkij (Nizjnij Novgorod) – en by som ligger 400 km øst for Moskva og som fra 1932 til 1991 var oppkalt etter byens store sønn – forfattaren Maksim Gorkij. Norske aviser skriver at det var 30 minusgrader lørdag og at 5000 m derfor måtte innstilles. Engnestangen vant 500 m på 46.2 foran Staksrud som noterte 46.8. Søndag var det «bare» 23 minusgrader. Da vant Engnestangen 1500 m på 2.32.4 foran Staksrud 2.33.8. På 3000 m ble det seier til Staksrud (5.26.5). Også Aleksej Murasjov (skrevet Murachoff i datidens aviser) slo Engnestangen (5.30.5 mot 5.31.7).
Nå startet hjemreisen for de to, men på vei hjem skulle de først møte store deler av skøyteeliten i Russland til stevne i Leningrad 11.-12. januar. Også her ble det klar seier til Engnestangen på de to korteste distansene, mens de begge måtte seg slått av den gamle mester – Jakov Melnikov – på de to lengste distansene.
Fortsatt var det imidlertid uklart hva som ville skje når de kom hjem til Norge. Ville de få anledning til å starte i NM og VM? Til tross for brevet Ballangrud hadde fått fra Russland, som forsikret at de ikke hadde mottatt penger for sin tur til Russland, var Norges Skøiteforbund og ledelsen i Det internasjonale skøyteforbundet fortsatt ikke helt enige om dette …
I del 3 skal vi se hvordan dette ender.
Kilder: Nasjonalbibliotekets avisarkiv (bl.a. avisa «Hadeland»), bøkene «Veien opp til gullstolen» og «Russiske idrettsstjerner: sport i Sovjet-samveldet før og nå», WSSSAs database