Av Eldar Høidal
Informativt og nøkternt om en viljesterk idrettsmann
Fri som falken, heter boka om den allsidige idrettsmannen Sverre Farstad, som sønnen Hasse Farstad har ført i pennen. Tittelen viser til idrettsklubben i Trondheim som Sverre Farstad var knyttet til helt fra tidlige barneår. Men den peker også på karaktertrekk ved idrettsmannen. Han var en temperamentsfull og kompromissløs individualist som gikk sine egne veier.
Dette karaktertrekket står i en viss kontrast til oppveksten og tidlige idrettserfaringer i arbeiderstrøket Lademoen i Trondheim, der fellesskapet og samholdet var sterkt. Men så var da også Sverre Farstad en kontrastfull personlighet. Han var født i 1920 og opplevde de økonomiske krisene og den store arbeidsløsheten som fulgte i dens kjølvann på 1930-tallet. Idretten ble for mange ungdommer et lyspunkt og en arena der en kunne lykkes trass i fattigdom og sosial og økonomisk stagnasjon. Idretten var den gangen delt i to leire. Falken tilhørte arbeiderbevegelsen og Arbeidernes Idrettsforbund, mens Norges landsforbund for idrett stod på borgerlig side.
Svenskene foran
Hasse Farstad går kronologisk til verks i boka. Han forteller om faren sin som var med i alle idretter, og viste talent i de fleste greiner, enten det var svømming, friidrett, fotball, ski, bryting, vektløfting, sykling eller skøyter. Seinere ble det også roing og skyting. Han hadde stor sans for arbeideridrettens vektlegging av breddeidretten, men hadde samtidig et utpreget konkurranseinstinkt, og ble skuffa når det ikke gikk helt som han ønsket. Da han kom et stykke nede på resultatlista under junior-NM i AIF i 1937, ville han kaste skøytene og gi opp hele sporten. Men neste vinter var han tilbake og ble juniormester på skøyter innen arbeideridretten.
Sverre var klassebevisst i unge år og gledet seg når AIFs folk vant over de borgerlige. Likevel så han fram til at delinga av idretten ble avsluttet og at alle kunne konkurrere i de samme stevnene. Samlingsprosessen var kommet langt da Norge ble okkupert i 1940, men først etter krigen ble den idrettslige samlinga fullført. Da viste det seg at de som tilhørte arbeideridretten ikke stod noe tilbake for de borgerlige utøverne, i alle fall ikke i skøytesporten. Men norske utøvere var satt tilbake i forhold til de som hadde kunnet trene og konkurrere under krigen, slik som for eksempel de svenske løperne, med Åke Seyffarth i spissen.
Lite kondisjonstrening
De første løpene etter krigen viste at det hadde blitt arbeidet godt i skøytemiljøet i Trondheim. Primus motor i Falken, Karl Brechan, inspirerte til grunnlagstrening og ga råd om teknikk, og tok seg av det praktiske rundt økonomi og transport. Ivar Ballangrud var også en inspirator for trønderløperne. I 1947-sesongen var Falken-trioen, Henry Wahl, Hjalmar Andersen og Sverre Farstad på offensiven. Sensasjonelt vant Henry Wahl NM på Trondheim stadion i 1947, foran forrige års uoffisielle verdensmester, Odd Lundberg, og norgesmester i 1939, Aage Johansen. Hasse Farstad siterer i boka faren som påpeker at dette markerer starten på trøndernes marsj mot toppen i nesten all idrett. Sverre Farstad var selv sterkt delaktig i denne oppmarsjen. Etter en beskjeden start på 1947-sesongen, kom han inn som reserve under EM, og tok en overraskende bronsemedalje, bak svenskene Åke Seyffarth og Gøthe Hedlund. Han toppet dette med sølvmedalje på Bislett under VM, da han tapte for finske Lassi Parkinen etter å ha hatt et forsprang før siste distanse på 21 sekunder.
Sverre Farstad fikk aldri taket på den lengste distansen. Han var en sprintertype, kompakt i kroppen og med kraftig muskulatur. I forberedelsene foran skøytesesongene var det kondisjonstreningen han likte dårligst. Karl Brechan siteres slik i boka om treningsarbeidet foran 1947-sesongen: «Høsten 1946 ble forhåndstreningen tatt alvorlig med hard trening tre ganger i uken. Dette gjaldt i særlig grad Henry og Hjalmar. Sverre hadde ennå ikke fått gnisten, han har for øvrig aldri hatt noe til overs for den lange løpetreningen. Det har ikke riktig passet for Sverre, bena har vært for korte, han måtte sprinte når de to andre løp. Men da isen kom, ble også han med for alvor.»
Det blir stående som et spørsmål vi ikke helt får svar på i boka, hvordan Sverre Farstad trente for å kunne ta sølvmedalje i skøyte-VM. Startet treningsarbeidet for alvor først når isen kom på stadion tidlig-vinteren 1946/47? Vi får vite at allsidigheten hans var enorm, og at han selv i sine mest aktive skøyteår presterte på topp også i vektløfting. I 1946 vant han sølv i sin klasse under NM i vektløfting, året etter ble det bronse. Muskelstyrken var det ingen ting å si på. Den og en betydelig porsjon «fighting spirit» må ha lagt grunnlaget for prestasjonene også på skøytebanen, som ble toppet med gull på 1500 meter under OL i 1948 og gull i EM i 1949 der han også satte verdensrekord i den store kombinasjonen.
Proff-beskyldninger
Noe av det denne leseren syntes er mest interessant ved boka, er behandlinga av det som blei kalt Skøytesaka. I 1948 kom det fram opplysninger i pressen om at ledere og aktive i skøytesporten var etterforsket i idrettens egne organer for brudd på amatørbestemmelsene. Den gangen kunne ikke idrettsutøvere motta pengeytelser utover 28 dagers tapt arbeidsfortjeneste. De kunne heller ikke motta gaver eller utstyr som ble benyttet under treninger eller konkurranser. Amatørreglene ble passet på av idrettsforbundets ledelse. Hasse Farstad ser dette oppgjøret som en konsekvens av at det var kommet en ny ledelse i idrettsforbundet. Ledere fra arbeideridretten ønsket å slå ned på det de mente var proff-tendenser i idretten. Dette ser ut som en fornuftig tolkning. Ellers var skøyter en idrett der det var mye penger i omløp. Det var omfattende interesse for skøyter etter krigen, og noen klubber i sterke skøyteområder hadde arenaer der det var plass til mye publikum som skaffet gode billettinntekter. Både lederne og utøverne kunne med god grunn mene at de som bidro til disse inntektene fikk en viss andel av dem. Det passet ikke med datidens amatørregler. Sverre Farstad var blant dem som kom i søkelyset; i tillegg til tapt arbeidsfortjeneste hadde han mottatt en treningsoverall til 70 kroner der det stod Falken på ryggen. Den måtte han levere tilbake til klubben. Etter mye skriving i media, endte det med at tiltalen mot skøytesportens representanter ble trukket tilbake. Men det hang lenge igjen et inntrykk av at det var høy sigarføring, i alle fall på ledernivå, innen en idrett som lenge var dominert av sterke Oslo-klubber.
Et hektisk liv
I boka får vi også vite mer om hvordan det gikk med Sverre etter at han brått bestemte seg for å gi opp toppsatsingen etter at han hadde nådd sitt hovedmål om et sammenlagtmesterskap i Davos 1949. Under EM i Davos fikk han også en ekstrabonus med verdensrekord sammenlagt. Men Sverre tok likevel ikke farvel med skøytesporten. Han slang med i flere stevner, særlig på 500 meter i åra som fulgte, og prøvde å kvalifisere seg til OL på sprintdistansen både i 1952 og i 1956. I 1954 ble han også engasjert av forbundet som trener for eliteløperne. Han hadde ideer om at utøverne måtte trene mer sprint og legge inn intervalløkter. Han registrerte at mange gikk runde etter runde i det samme seige tempoet. Det ble det ikke framgang av, mente Sverre Farstad, som hadde med seg Oddvar Holten og legen Birger Tvedt i trenerteamet. Nytt for denne leseren var det at Sverre møtte problemer i trenergjerningen, ved at enkelte løpere saboterte opplegget. Særlig var det vanskelig å få en annen individualistisk trønder, Hjalmar Andersen, med på notene. Det endte med at Sverre trakk seg fra trenergjerningen i Norge, og i stedet tok treneroppdrag i Østerrike og Italia. Gikk Norge med dette glipp av en tidligere skøyterevolusjon enn den som kom i 1963, spør Hasse Farstad.
I Italia fikk Sverre fram en ny generasjon løpere med Mario Gios og Renato de Riva i spissen. Farstad kombinerte trenergjerningen i Italia med arbeidet som journalist i Arbeiderbladet. Han trivdes med kontakten med skøytemiljøet, men var begynt å brenne sitt lys i begge ender. Et hektisk arbeidsliv, kombinert med engasjement på flere samfunnsområder og usunne livsvaner, gjorde at han helsemessig fikk en knekk. Det tredje hjerteinfarktet han fikk, hadde dødelig utgang. Sverre Farstad døde i 1978, bare 58 år gammel.
Et viktig skøytebok
Boka Fri som falken har med alle høydepunktene i idrettskarrieren til Sverre Farstad. I første delen av boka, der oppveksten i arbeiderstrøket Lademoen i Trondheim og skøytekarrieren er behandlet, får vi del i Sverre Farstad sine egne beskrivelser. Han etterlot seg et manus som er integrert i teksten. Selv om Sverre Farstad sine bidrag er markert med feitere skrift enn forfatterteksten, er det av og til litt vanskelig å skille tekstdelene fra hverandre. Sverre sin tekst er refererende og i mindre grad reflekterende. Hasse Farstad, som også har brei idretts- og journalistbakgrunn, kunne ha oppnådd å trenge mer inn bak friskusfasaden ved å bruke de etterlatte notatene som en kilde for egne betraktninger og utfyllende analyse. Men det er utvilsomt mange lesere som vil sette pris på å få deler av historien med mesterens egne ord.
Ellers greier Hasse Farstad å fremstille faren på en nøktern måte og med profesjonell distanse. Som han skriver i forordet vil han ha fram et nyansert bilde av faren, både positive og negative sider. Det lykkes han etter mitt syn godt med. Sverre takket sjelden nei til livets goder. Det er kjent at han var en storrøyker, også da han var aktiv idrettsutøver. Bare i perioder før de største stevnene holdt han opp å røyke. Ellers var han glad i en fest, og særlig på utenlandsreiser da han var journalist kunne det gå fuktig for seg. Det hendte at han ringte hjem reportasjer fra idrettsstevner som det var vanskelig å få tak på. Da var det godt å ha en kone hjemme, Anna, som etter hvert hadde skaffet seg erfaring fra sportsredaksjonen i Arbeiderbladet. Hun kunne sy sammen greie referat fra stevnene, når mannen hadde sett for dypt ned i glasset.
Fri som falken er et viktig bidrag til norsk skøytehistorie. I denne boka kommer vi tett på et av de mest allsidige idrettstalentene Norge har fostret. Allsidigheten ble belønnet Egebergs Ærespris i 1947. Boka har med både høydepunktene i idrettskarrieren, en beskrivelse av de dominerende skøytemiljøene i Norge og rivaliseringen mellom dem, spennende glimt fra trenerkarrieren og arbeidslivet. Boka er lettlest, og krydret med bilder, først og fremst fra skøytemiljøet som er den røde tråden gjennom bokas 250 tekstsider. Men her er også sideblikk til andre deler av samfunnslivet, for Sverre Farstad hadde hele livet et engasjement for dem som ikke var født med en sølvskjei i munnen, de som måtte streve for å oppnå målene sine, slik han selv måtte gjøre.
Boka kan bestilles via nettsiden Giutbok.