Av Karl Birger Sælør
Finn Helgesen var 500 meterens sjef og ble olympisk mester, skrev VGs utsendte medarbeider Arne Skouen etter at OL-gullet var sikret på sprintdistansen i St. Moritz i 1948.
Helgesen vant gull på ny olympisk rekord 43,1. Det ble en uhyre jevn olympisk 500 meter der kun 0,5 sekunder skilte de ni beste løperne. Thomas Byberg delte sølvet med amerikanerne Bob Fitzgerald og Fred Bartholomew på 43,2. Fire løpere delte 6. plassen på 43,6, blant dem Sverre Farstad og Torodd Hauer.
Arne Skouen mente at to tekniske og taktiske detaljer gav norsk seier over amerikanerne.
De norske løperne utnyttet isens gli bedre enn amerikanerne som avviklet distansen med atskillig flere skjær, foruten at våre løpere forsto å løpe uendelig mer effektivt enn amerikanerne i svingene. Fitzgerald og Bartholomew gjennomførte løpene sine i en takt som hadde passet bedre på trå is, uten å bruke venstrearmen i svingene. Man satt etter løpet med en kjensle av at våre amerikanske motstandere er mer typiske sprintere enn våre, men at nordmennene vet mer om sin idrett og derfor kan utnytte situasjonen med klokere taktikk, skrev VGs utsendte.
Finn Helgesen la mye av grunnlaget da han gikk en fabelaktig første indre-sving. Han gjennomførte hele løpet prikkfritt og uten feilskjær. VGs utsendte var imponert over hvordan urutinerte Helgesen tok kommandoen på startstreken.
Det var aldeles forbløffende å se hvordan Helgesen i virkeligheten dirigerte hele startseremonien, og sørget for at startforsøkene fant sted når det passet ham og ikke når det passet parkameraten eller starteren. Han sørget for å komme tilbake til startstreken etter de mislykte forsøkene, og han slo seg først til ro når han og ingen andre var i ro. På den måten ble den stakkars parkameraten fra Ungarn og starteren mer og mer en funksjon av Helgesen, og han aldri en funksjon av dem, skrev Arne Skouen.
Etter at OL-gullet var sikret var Finn Helgesen «bestevenn med hele verden».
Han trodde ikke det var sant at han hadde vunnet gull. Det ble gullstolbæring og fotografering, men aller lykkeligst var kanskje lagleder Roald Larsen, som hadde ansvaret for laguttakingen, skrev Arne Skouen.
Larsen presiserte at ikke på så lenge han kunne huske hadde en stor-internasjonal 500 meter blitt avviklet under jevnere forhold.
Desto hyggeligere at gullmedaljen gikk til Norge, sa Roald Larsen.
På denne tiden var det lite begrensninger på antall tyvstarter. Derfor tok det ofte lang tid å få avviklet 500 meterne. Amerikaneren Bartholomew tyvstartet for eksempel ikke mindre enn 13 ganger.
Før seierseremonien fikk arrangøren et problem ettersom man kun hadde to medaljer av hver valør. For å redde situasjonen ba arrangøren den amerikanske ledelsen om at en av deres løpere skulle få tildelt bronsemedalje, bare for at seremonien kunne gjennomføres som planlagt. Vedkommende skulle få sin velfortjente sølvmedalje dagen etter. Den amerikanske ledelsen henvendte seg til Bartholomew, som ble rasende og skal ha slått ned lederen. Hissigproppen ble kastet ut av OL-troppen og sendt hjem med første fly. Da seiersseremonien startet fikk Finn Helgesen gull og Thomas Byberg sølv. De to nordmennene hadde plassert seg riktig som nummer en og to. Men så steg Fitzgerald opp på den andre siden av pallen – på bronseplassen, hvor ingen egentlig skulle stå. Etter at Fitzgerald hadde fått sin sølvmedalje var det at Ken Henry, som ble nummer fem i løpet, dukket opp. Han stilte seg ved siden av Fitzgerald, utenfor pallen, nede ved isen. Henry satte det ene benet på seierspallen, og han ble tildelt bronsemedaljen; en medalje ingen skulle hatt. Ken Henry beholdt bronsemedaljen, og fire år senere vant han OL-gull på 500 meter i Oslo. Amerikaneren gikk da på 43,2, samme tid som de tre sølvvinneren hadde fire år tidligere.
I 1952 ble Finn Helgesen nummer fem på 500 meter. Han gikk på 44,0, og hadde samme tid som bronsevinnerne Gordon Audley og Arne Johansen, men fordi han ble dømt bak Audley i mål i parløp, ble han henvist til 5. plass.
Finn Helgesen vant 500 meter i NM to ganger; 1947 og 1949. Han døde i 2011, og han ble 92 år gammel.
Fun fact: 31. januar 1948 er skrevet med gullskrift i norsk skøytesprinthistorie – i dobbel forstand. Samme dag som Finn Helgesen vant sitt OL-gull ble nemlig Per Bjørang født. 26 år senere ble Per Bjørang vår første verdensmester i sprint.
Kilder: Åge Dalby, VG sine digitale arkiver og Wikipedia
Se også: Fullstendig resultatliste for 500 m under OL i 1948 >>