Jevgenij Kulikov – veien til toppen

Fra 1974 til 1981 var Jevgenij Kulikov en av de aller raskeste skøyteløperne i verden, og i løpet av 14 dager våren 1975 senket Kulikov og landsmannen Valerij Muratov verdensrekorden på 500 m fem ganger, fra 38.0 til 37.00.

Fram til han var 23 år var det imidlertid ingenting som tydet på at han skulle bli verdens raskeste skøyteløper. Kulikov var født 25. mai 1950, og vokste opp i småbyen Bogdanovitsj i Ural – ca 90 km øst for Jekaterinburg, eller Sverdlovsk som byen het da Kulikov vokste opp.

Det blir fortalt at han interessen for skøyteløp ble vekket da flere av Sovjets beste skøyteløpere var på besøk i hjembyen i 1962. I 1965 gikk han 500 m på 60 sekunder, og treneren sa noen oppmuntrende ord som trolig kan oversettes som «det kunne vært verre». Da svarte den unge skøyteløperen tilbake: «om 10 år skal jeg bli olympisk mester!» Han skulle altså få rett i det, selv om han altså bommet med ett år – Kulikov ble olympisk mester på 500 m i 1976.

Fra 1968 til 1970 var han i militæret. I denne perioden spilte han ishockey, men etter å ha vist gode resultater i et skøyteløp ble han overført til idrettsavdelingen som skøyteløper. Likevel er det ikke registrert noen resultater for den kommende OL-mesteren før i 1971, da han står oppført med 42.2 i årsbestestatistikken.

I 1971 flyttet han til Leningrad, der han begynte å studere ved Leningrad Polytekniske Institutt. Nå begynte han også å vise en viss framgang. Vinteren 1972 vant han 500 m på 41.0 i Leningrad-mesterskapet. Senere på året deltok han i et nasjonalt sprintstevne i Kolomna, uten de beste sovjetiske sprinterne tilstede. Her ble han nr 6 på begge dagers 500 m, et drøyt sekund bak vinnerne – junioren Jurij Muratov og den ellers ukjente Valerij Bazjanov.

I 1973 deltok Kulikov for første gang i det nasjonale sprintmesterskapet. Dette ble arrangert på legendariske Medeo, som bare noen måneder tidligere var blitt gjenåpnet som kunstfrossen bane. Dette gjorde det mulig å arrangere skøyteløp på Medeo til langt utpå våren. Sprintmesterskapet ble avholdt i begynnelsen av mars, med sesongens sprintverdensmester, Valerij Muratov, som vinner. Jevgenij Kulikov viste fortsatt ingen tegn på at han skulle bli verdens beste 500 m-løper. Bare to år før han satte sine legendariske verdensrekorder gikk han 40.35 og 40.47 i sitt første møte med Medeo-isen. Dette gav ham 17. plass begge dager, ca halvannet sekund bak distansevinnerne – Muratov og Vladimir Kastsjej.

En drøy uke senere var det sovjetisk mesterskap på enkeltdistanser på Medeo. Forholdene må ha vært dårligere enn under sprintmesterskapet, for vinneren, Valerij Muratov, gikk 0.8 sekunder svakere enn han hadde gjort helgen før. Kulikov gikk imidlertid bare halvsekundet svakere (40.89), ble nr 9, og nærmet seg nå de nest beste. Han var bare et drøyt halvsekund bak bronsemedaljen.

I sin siste opptreden i 1973 fikk Kulikov årsbeste og ny personlig rekord med 40.12. Det gav ham 5. plass på søndagens 500 m, sekundet bak Vjatsjeslav Sjikulo, som vant distansen.

Til tross for at Kulikov ikke på noen måte markerte seg i 1973, må noen ha sett potensialet i Leningrad-studenten. Han ble nemlig tatt ut på landslaget denne våren, og under ledelse av den gamle toppsprinteren Konstantin Kudrjavtsev, begynte Kulikov å vise stor framgang allerede i 1974, som skulle bli hans gjennombruddsår. Allerede i november 1973 gikk han flere sterke løp på den nye kunstfrosne banen i Sverdlovsk (dagens Jekaterinburg), med 40.0 som beste resultat.

I desember lå det sovjetiske landslaget i trening på Medeobanen, og 15. desember 1973 gikk Kulikov for første gang under 40 sekunder på 500 m da han noterte 39.1. Han ble bare slått av Vladimir Stsjadilov. Stsjadilov var tre år eldre enn Kulikov, og så også ut til å få sitt gjennombrudd denne sesongen. Stsjadilov fikk æren av å delta i landskampen mot Norge på Valle Hovin i 1974, men da sesongen var slutt hadde Kulikov vist seg som den desidert beste av de to.

Sesongens første store konkurranse ble arrangert på Medeo like før jul, med alle de beste sprinterne til stede. Her ble Kulikov nr 2 på begge dagers 500 m og nr 4 sammenlagt. Tidene var ikke de aller beste, men Kulikov hadde nå stabilisert seg under 40 blank og tangerte sin personlige rekord med 39.1 andre dag, bare slått av Valerij Muratov.

I et uttakingsløp på Medeo en måned senere ble han bare nr 3 og nr 5 på 500 m, og nr 5 sammenlagt. Likevel ble han tatt ut som reserve til sprint-VM i Innsbruck i midten av februar. Til tross for at han bare var tatt ut som reserve, fikk han likevel delta i sprint-VM. Regjerende sprintverdensmester, Valerij Muratov, måtte nemlig stå over mesterskapet pga en strekkskade han hadde pådradd seg i Madonna di Campiglio tidligere i sesongen.

Kulikov fikk dermed sin internasjonale mesterskapsdebut på olympiastadion i Innsbruck, der han to år senere skulle feire sin største triumf

Kulikovs internasjonale debut ble ingen stor suksess. Første dag ble han nr 10 på 500 m, et drøyt sekund bak vinneren – Per Bjørang. Andre dag ble det imidlertid 5. plass, halvsekundet bak japaneren Masaki Suzuki.

Han var fortsatt ingen god 1000 m-løper, særlig under slike tunge forhold som det var under lørdagens løp, da fryseanlegget i Innsbruck ikke maktet å holde solvarmen i sjakk. Kulikov ble da nr 27 på distansen. Med tiden 1.29.14 var han 6.5 sekund bak landsmannen Aleksandr Safronov, som vant distansen. Forholdene var bedre søndag, og Kulikov ble da nr 15, drøyt to sekunder bak vinneren – nederlandske Eppie Bleeker. Sammenlagt ble Kulikov nr 16, nesten 5 tidspoeng bak verdensmesteren – Per Bjørang.

Tilbake i Sovjet ble Kulikov nr 6 i det sovjetiske sprintmesterskapet i Sverdlovsk, etter å ha blitt nr 2 på første dags 500 m. Sovjetisk sprintmester ble Vladimir Kastsjej, etter å ha vunnet begge 500 metrene. Noen dager senere var det klart for finaleløpene i det sovjetiske folks Spartakiade – en stormønstring av olympiske dimensjoner – som ble arrangert hvert fjerde år i Sovjet. Her ble det konkurrert på enkeltdistanser, og Kulikov hadde sin store mulighet. Han ble imidlertid bare nr 15 på 500 m. Selv om tidene ikke var de beste, illustrerer resultatlisten bredden i sovjetisk skøytesport. Kulikov var nemlig bare drøye 8 tideler bak vinneren – unggutten Juri Muratov, som vant 6 hundredeler foran Vladimir Kastsjej og Aleksandr Safronov, som delte andreplassen.

23.-24. mars 1974 var det klart for den aller første landskampen mellom Sovjet og Norge på Medeo. Det ble snakket høyt om verdensrekorder før landskampen, både på sprint- og langdistansene. Forholdene innbød imidlertid ikke helt til verdensrekorder, men søndagens 500 m viste for alle hva banen var god for. Det var imidlertid ikke Kulikov som var i begivenhetenes sentrum dette året. Det var parløpene mellom årets verdensmester, Per Bjørang, og sesongens beste 500 m-løper i Sovjet, Vladimir Kastsjej.

Bjørang hadde vunnet lørdagens 500 m på ny personlig rekord – 38.75, foran Kastsjej med 38.91. Med 39.86 ble det bare 6. plass på Kulikov. Forholdene lå til rette for sterke tider da de to beste fra lørdagens 500 m møttes i par søndag. Per Bjørang hadde imidlertid trukket siste indre. De norske løperne hadde ikke like stor erfaring med stor fart på den harde Medeo-isen, og Bjørang måtte ut i ytre bane halvveis gjennom svingen, og måtte se Kastsjej gå i mål til par- og distanseier.

Kastsjejs vinnertid – 38.02 – var like bak gjeldende verdensrekord og den beste tiden som var notert med elektronisk tidtaking (den gamle bestenoteringen holdt Erhard Keller med 38.30). På tross av en dårlig siste indre senket Bjørang sin ferske personlige rekord med ytterligere 2 tideler, og gikk inn til 2. plass på tiden 38.54. Bjørang mente selv han ville sett 37-tallet med siste ytre. I så fall ville han blitt den første i verden til å gå under 38 blank.

Kulikov trivdes også bedre under de gode forholdene som møtte løperne søndag. Med 38.81 gikk han under 39 sekunder for første gang, og ble nr 3 på distansen.

Mens de norske løperne reiste hjem, ble de sovjetiske løperne værende i Medeo til slutten av april. Mens vårsola varmet ble forholdene stadig bedre, og Kulikov viste at han var blant dem som behersket disse forholdene best. Den siste dagen i mars vant han både 500 m og 1000 m og satte fine nye personlige rekorder med 38.48 og 1.19.26. Med unntak av Valerij Muratov var også alle de beste tilstede da Kulikov også for første gang gikk til topps i sammendraget etter to dager.

11. og 12. april var det nok en gang rekordforhold på Medeo da sovjetcupen ble avsluttet. 11. april satte Aleksandr Safronov ny verdensrekord på 1000 m med 1.17.23, mens Vladimir Kastsjej vant 500 m på 38.50. Kulikov fikk 38.56 og 1.19.13, hhv 2. og 4. plass. Safronov gikk under den gamle verdensrekorden dagen etter også (1.17.55). Kulikov vant andre dags 500 m på 38.66 og ble nr 2 på 1000 m med 1.18.80, og gikk seg dermed inn på 9. plass på verdensstatistikken på 1000 m

1974-sesongen ble avsluttet på Medeo 18.-21.4. med det årlige minneløpet for den gamle storløperen Jakov Melnikov. Kulikov vant den avsluttende 500 meteren på enda en ny personlig rekord – 38.15. Han gikk seg dermed for første gang inn på topp-10-lista over verdens raskeste 500 m løpere. Bare 6 mann hadde gått raskere enn Kulikov. Det skulle gå 12 år før Kulikov igjen var utenfor topp-10 på 500 m. I mellomtiden var Kulikov en lang periode enehersker på toppen av 500 m lista.

Verdensstatistikken 500 m, etter 1974-sesongen

1. Leo Linkovesi        FIN  38.0  Davos  08.01.1972
1. Erhard Keller        FRG  38.0  Davos  15.01.1972
1. Hasse Börjes         SWE  38.0  Inzell 04.03.1972
1. Lasse Efskind        NOR  38.0  Davos  13.01.1973
5. Vladimir Kastsjej    URS  38.02 Medeo  24.03.1974
6. Aleksandr Safronov   URS  38.1  Medeo  18.03.1974
7. Jevgenij Kulikov     URS  38.15 Medeo  19.04.1974
8. Seppo Hänninen       FIN  38.2  Davos  16.01.1972
9. Takayuki Hida        JPN  38.4  Asama  04.12.1971
9. Ove König            SWE  38.4  Davos  08.01.1972

Ved inngangen til 1975-sesongen hadde Kulikov gått fra å være en middelmådig nasjonal sprinter i starten av 1973-sesongen til å bli en av verdens raskeste på 500 m. Ville framgangen fortsette, og kunne han prestere like bra på andre baner enn Medeo?

Kulikov startet 75-sesongen med gode løp i Sverdlovsk og Medeo i november og desember. Under sesongåpningen på Medeo like før jul falt Kulikov på 500 m første dag, mens han ble nr 2 på 38.70 andre dag, bak Aleksandr Safronov. En drøy uke senere var Kulikov for første gang på besøk i Norge da det sovjetiske landslaget stilte til start i nyttårsløpet på Valle Hovin. Det ble en maktdemonstrasjon av det sterke Sovjetiske laget, som stod foran en av sine beste sesonger på mange år.

Det ble dobbeltseier til Sovjet både i allround og sprint. Sammenlagtvinnere ble Vladimir Ivanov og Valerij Muratov. Kulikov kom bra fra sin norgesdebut. Han vant 500 m andre dag, etter å ha blitt nr 3 første dag.

Halvannen uke senere var det landskamp mellom Sovjet og Norge på Hamar Stadion. Her slo de norske løperne bedre fra seg enn på Valle Hovin, og Kulikov viste at han var en mann å regne med også på andre baner enn Medeo. På lørdagens 500 m ble han nr 2, to tideler bak Per Bjørang. Søndag slo han Bjørang og gikk helt til topps. Med 38.96 satte han ny banerekord og gikk under 39 sekunder utenfor Medeo for første gang. Den sovjetiske sjeftrener, den gamle storsprinteren Vladimir Orlov, mente både Kulikov og Bjørang ville gått under 38 sekunder om løpet hadde gått på Medeobanen.

Kulikov ble forøvrig nr 4 på begge 1000 m begge dager, og gikk til topps i sammendraget (riktignok godt hjulpet av at Muratov falt på første 500 m, mens Safronov ble disket på første 1000 m).

Etter norgesbesøkt reiste sovjets sprintere (landslag?) til Mellom-Europa, der de bl.a. skulle delta i Internationale 4-Bahnen Tournee.

Den første konkurransen var i Innsbruck, helgen etter landskampen. Lørdagens løp måtte imidlertid avlyses fordi fryseanlegget i Innsbruck ikke taklet den sterke fønvinden. Kulikov vant søndagens 500 m på 39.31, 25 hundredeler foran Per Bjørang. Kulikov ble bare nr 4på 1000 m, men vant likevel sammenlagt i Innsbruck.

Tre dager senere var Kulikov med i konkurransen på Trofeo Roberto Dalvit på Pista Olimpica i Madonna di Campiglio. Første dag gikk han på et av sine sjeldne fall på 500 m, mens han var tilbake på topp på 500 m andre dag (39.54).

Turen gikk deretter videre til OL-byen fra 1956, Cortina d’Ampezzo, der man imidlertid ikke lengre konkurrerte på Misurinasjøen. Kulikov vant begge dagers 500 m (39.33 og 39.37), og da han i tillegg til topps på andre dags 1000 m, vant han også sammenlagttroféet Trofeo Doria. Det skal legges til at det var svært tunge forhold på søndagens 1000 m, og at Kulikov kanskje kan ha vært heldig med trekningen.

4-baners turneringen ble avsluttet i Inzell den første helga i februar. Kulikov måtte her se seg slått både av Aleksandr Safronov og øst-tyske Klaus Knauer på lørdagens 500 m. Søndag var han tilbake på toppen av seierspallen med 38.95. Sammenlagt måtte han imidlertid se seg slått av Safronov. I denne konkurransen legger vi ellers merke til en 16 år gammel amerikaner, som i sin aller første konkurranse på europeisk is satte alle sine konkurrenter i skyggen og gikk helt til topps på lørdagens 1000 m. Vi snakker selvsagt om Eric Heiden, som på denne måten introduserte seg for europeisk skøytepublikum.

I ettertid kan vi konkludere med at det var i denne perioden i Norge og Mellom-Europa i januar 1975 Kulikov virkelig markerte seg som verdens raskeste skøyteløper – uansett bane. I løpet av en drøy måned vant han 7 av 10 500 m-løp han stilte opp i, stort sett i konkurranse med de som hadde vært verdens beste på distansen sesongen før.

I midten av februar var det klart for sprint-VM på Nya Ullevi i Göteborg. Basert på sesongens resultater måtte Kulikov finne seg i å stille blant favorittene, dog ikke blant de aller største siden 1000 m fortsatt var i lengste laget for ham.

På lørdagens 500 m ble Kulikov nr 2, klart slått av landsmannen Vladimir Kastsjej (39.80 mot 39.26). Kastsjej falt på 1000 m og stilte ikke opp på søndagens løp. Dermed ble det seier til Kulikov med 39.84 på søndagens 500 m, men det var såvidt det holdt. Japaneren Masaki Suzuki fulgte bare 5 hundredeler bak. Dette var imidlertid typisk for Kulikov. I jevne oppgjør hadde han som regel hundredelene å sin side. Foran siste distanse ledet nå Kulikov, og han hadde hele 1.48 sekunder tilgode på landsmannen Aleksandr Safronov.

Safronov vant den avsluttende 1000 meteren, slik han også hadde gjort det dagen før, og han sørget for en margin på 1.72 sekunder til Kulikov. Dermed ble det VM-gull til Safronov og sølv til Kulikov. Valerij Muratov ble nr 3 og sørget dermed for at Sovjet gjorde rent bord i sprint-VM. Nordmannen Jørn Didriksen var overraskende nok den som fulgte nærmest den sovjetiske trioen.

20. februar var Kulikov og resten av verdenseliten tilbake i Innsbruck, denne gang for å konkurrere i prøve-OL. Nok en gang viste Kulikov seg som den raskeste, 22 hundredeler foran Masaki Suzuki, mens Bjørang bare ble nr 8. På 1000 m ble Kulikov nr 7.

Etter denne rundturen i Vest-Europa dro de sovjetiske skøyteløperne hjem til Sovjet. Første stopp var fagforeningenes spartakiade i Sverdlovsk i slutten av februar. Her ble den en klar seier på 500 m foran Vladimir Kastsjej (40.09 mot 40.77) og 6. plass på 1000 m (vunnet av Safronov).

Resten av sesongen tilbragte Kulikov og resten av landslaget i Alma Ata. I midten av mars var det klart for ny landskamp mot Norge, og i forkant av landskampen ble det nok en gang snakket høyt om verdensrekorder – både på sprint og langdistanse. Den norske sprinttreneren, Thormod Moum, mente at om noen skulle klare svingene godt nok til å sprenge 38-sekunders grensen, så måtte det være Kulikov.

Sprinterne åpnet landskampen, og i første par hadde Vladmimir Kastsjej gått 38.17 – tett ned mot sin personlige rekord, mens Per Bjørang skuffet noe med 39.05. I andre par møttes Kulikov og Lasse Efskind. På dette tidspunkt var Efskind fortsatt en av fire som hadde gått 38.0 og holdt verdensrekorden på distansen. Selv om Efskind gikk et forholdsvis bra løp og ble beste nordmann på distansen, hadde han ingenting å stille opp mot Kulikov. Kulikov gikk fra Efskind allerede på første 100 m, og avsluttet med en gnistrende siste indre. Lystavla viste 37.99 – ny verdensrekord! Endelig hadde han sprengt 38-sekunders grensen! Efskind gikk inn til 38.72 og ble til slutt nr 4.

Kulikov fortsatte med 1.17.43 og seier også på 1000 m, 4 hundredeler foran Safronov. Med dette gikk han inn på andre plass på verdensstatistikken på 1000 m. Bare Safronov hadde gått 2 tideler raskere da han satte verdensrekord året før. Søndag møttes Kulikov og Efskind på nytt. Med siste ytre gikk Kulikov enda to hundredeler raskere – 37.97. Efskind forbedret seg til 38.62, og ble nr 3 i søndagens løp. Kulikov var imidlertid ikke helt fornøyd med noen av løpene, og mente han kunne gått enda fortere.

Kulikov lå nå også godt an til å slette Lasse Efskinds verdensrekord sammenlagt, men han gikk en skuffende svak siste 1000 m, der han bare ble nr 5 med 1.19.75. Faktisk var det Safronov som med distanseseier på 1.17.70 også gikk til topps i sammendraget. Men Efskinds verdensrekord overlevde – i denne omgang.

De to påfølgende dagene stilte et helt nytt sovjetisk lag på startstreken i landskamp mot Sverige. Valerij Muratov hadde stått over landskampen mot Norge, og benyttet anledningen (og fravær av konkurranse fra Kulikov) til å sette verdensrekord både på 500 m, 1000 m og sammenlagt – 37.85, 1.16.92 og 153.390.

En drøy uke senere stilte alle de beste sovjetiske sprinterne til start på 500 m da det sovjetiska allround-mesterskapet ble arrangert på Medeo. Kulikov fikk revansje mot Muratov, og var svært nær ved å gå et nytt løp under 38.0. De to rivalene noterte 38.05 og 38.10. Det var imidlertid Jurij Kondakov som stjal overskriftene med ny verdensrekord på 5000 m – 7.08.92.

Kulikov avsluttet en strålende sesong på best tenkelig vis. Under det sovjetiske sprintmesterskapet senket han først verdensrekorden på 500 m til 37.20. Muratov var ikke stort snauere og noterte 37.22. Kulikov tok også seieren på 1000 m, men forholdene må ha vært betydelig dårligere, for tiden ble bare 1.19.12.

Søndag gnistret det enda mer av Kulikov, som senket verdensrekorden på 500 m for fjerde gang på 16 dager. Med en åpning på 9.4 fikk han den best tenkelige start. Da han gikk i mål viste den store lystavla på Medeo 37.00. Tiden skulle bli ikonisk – selve symbolet på Jevgenij Kulikov. Rekorden skulle bli stående i seks år, og det var Kulikov selv som ble den første til å underskride den i et offisielt stevne med elektronisk tidtaking.

Den avsluttende 1000 m ble vunnet av Aleksandr Safronov, som også hadde gått to 500 m under 38 blank. Men verdensmesteren måtte se seg slått i det nasjonale mesterskapet. Kulikov hadde nemlig skaffet seg tilstrekkelig forsprang til å gå helt til topps denne gang. Med poengsummen 153.250 tok han sin første sovjetiske sprinttittel og overtok samtidig verdensrekorden sammenlagt.

Etter at han kom hjem til Sovjet i slutten av februar var han ubeseiret på spesialdistansen 500 m, og han hadde satt en «uslåelig» verdensrekord. Men i løpet av sesongen hadde han også vist at han behersket andre baner enn Medeo, han hadde vunnet distansen både i prøve-OL og sprint-VM og var nå storfavoritt til å vinne OL-gull på distansen året etter. Det hører også med til historien at Kulikov ble tildelt Oscarstatuetten for 1975-sesongen, som den tredje skøyteløper fra Sovjet. Komitéen la spesielt vekt på at han var den første som gikk under 38 sekunder.

Verdensstatistikken 500 m, etter 1975-sesongen

1. Jevgenij Kulikov     URS  37.00 Medeo  29.03.1975
2. Valerij Muratov      URS  37.22 Medeo  28.03.1975
3. Aleksandr Safronov   URS  37.42 Medeo  29.03.1975
4. Vladimir Kastsjej    URS  37.47 Medeo  29.03.1975 
5. Leo Linkovesi        FIN  38.0  Davos  08.01.1972
5. Erhard Keller        FRG  38.0  Davos  15.01.1972
5. Hasse Börjes         SWE  38.0  Inzell 04.03.1972
5. Lasse Efskind        NOR  38.0  Davos  13.01.1973
9. Vjatsjeslav Sjikulo  URS  38.16 Medeo  29.03.1975
10. Seppo Hänninen      FIN  38.2  Davos  16.01.1972

Fortsettelse følger …

Bjarte Hetland