Det største øyeblikket i norsk skøytehistorie?

5. februar 1964 opplevde norsk skøytesport sitt kanskje aller største øyeblikk da de norske løperne tok tredobbelt på 5000 meter under OL i Innsbruck.

I forkant av løpet var det nok ikke fritt for at mange nordmenn både håpet og trodde både på gull og flere medaljer, og det var sikkert noen som håpet på norsk storeslem også, selv om det var få som snakket høyt om denne muligheten. Historien hadde vist oss at det ofte dukket opp noen overraskelser, spesielt i OL, og så sent som året før hadde svenske Jonny Nilsson snytt oss for både VM-gull og verdensrekorden på de to lengste distansene under VM i Karuizawa, på tampen av en ellers suksessrik sesong. Så langt hadde riktignok ikke Nilsson vist form foran OL, men rapportene fra Sverige fortalte at han hadde trent bra foran sesongen, og at formtoppen skulle komme under OL.

Favorittene

Nordmennene måtte finne seg i å være de største favorittene. I løpet av rekordsesongen 1963 hadde 4 nordmenn gått under Boris Sjilkovs 9 år gamle verdensrekord på distansen, i tillegg til Jonny Nilsson.

De to aller største favorittene var veteranen Knut Johannesen (30) og unggutten Per Ivar Moe (19), som hadde hver sin seier i oppkjøringen til OL.

Under EM på Bislett to uker før OL hadde Johannesen vunnet distansen 1.1 sekunder foran Moe, mens det var Moe som trakk det lengste strået under NM i Tønsberg uken etterpå, 5.7 sekunder foran Johannesen. Moe hadde vist styrke ved å sette ny personlig rekord med 7.41.5 og samtidig klatret helt til topps på Adelskalenderen.

Under Nyttårsløpene på Bislett var de riktignok begge blitt slått både av Fred Anton Maier, men hverken Johannesen eller Moe tok ut sitt aller beste i dette løpet.

De største utfordrerne var de to svenskene Jonny og Ivar Nilsson, samt de to russerne Viktor Kositsjkin, regjerende olympisk mester på distansen, og Jurij Jumasjev, som hadde forhindret norsk storeslem under EM da han snek seg foran Fred Anton Maier med noen få tideler.

Banen og forholdene

Olympia Eisstadion i Innsbruck var innviet året før i forbindelse med det østerrikske mesterskapet, med Hermann Strutz som klar vinner.

En uke før OL var det arrangert før-olympiske løp på OL-banen. Vinnertidene her tydet på at vi kunne vente oss tider helt i verdensklasse. Sovjetrusseren Vladimir Orlov og amerikaneren Richard McDermott delte seieren på 500 m med 40.5, mens nederlenderen Rudi Liebrechts gikk til topps på 1500 m med tiden 2.07.9. Bare fire mann hadde gått raskere 1500 m enn dette – verdensrekordholder Juhani Järvinen og tre sovjetrussere – alle på høyfjellsbaner (Squaw Valley og Medeo).

Åpningsøvelsen i OL, 500 m, var også blitt vunnet på en svært god tid. Richard McDermott gikk inn til OL-gull på 40.1 – ny olympisk rekord. Bare Jevgenij Grisjin hadde gått raskere før OL-sesongen startet, men i oppkjøringen til OL hadde flere amerikanere og sovjetrussere gått under 40.0.

Om forholdene ble bra var det all grunn til å vente gode tider også på 5000 meter. Mange spekulerte i at man måtte sette verdensrekord for å ta OL-gull på 5000 meter, kanskje ned mot 7.30.

Alv Gjestvang hadde noe overraskende tatt sølv på 500 m. Med 40.6 delte han andreplassen med Sovjets sterke sprintere, Jevgenij Grisjin og Vladimir Orlov, og sørget for ekstra inspirasjon til det norske laget på 5000 m.

Trekningen

Hele 44 deltakere fra 19 nasjoner var påmeldt til 5000 m – til ettertanke i dag når bare 26 løpere får delta på 5000 m i OL.

I den norske leiren ble det foretatt trekning om hvem av våre to sterkeste kort som skulle settes opp i første gruppe. Det endte med at Per Ivar Moe ble satt opp i første gruppe, og dermed ble det Knut Johannesen i andre gruppe og Maier i tredje. Moe trakk 5. par mot japaneren Yoshihiro Kawano, Kuppern trakk 14. par mot Terence Malkin fra England (England ble vanligvis brukt både i samtidens aviser og i «Alt om skøyter» selv om den riktige betegnelsen også den gang var Storbritannia) og Maier trakk 18. par mot Thomas Dawson, også han fra England.

Maiers parkamerat Thomas Dawson trakk seg imidlertid, og da også sovjetrusseren Jurij Jumasjev måtte trekke seg pga sykdom, ble Maier flyttet fram til 10. par, der han møtte nord-koreaneren Kim Choon-Bong. Løpet var i gang og Maier lå fortsatt på hotellrommet og slappet av da Nils Aaness kom løpende med beskjeden om at han var flyttet fram til 10. par. For Maier betydde dette at han nå fikk gå under omtrent de samme forholdene som sine to lagkamerater, men samtidig fikk han det travelt med å rekke fram til stadion i tide til å få varmet opp skikkelig. Han nådde heldigvis fram i tide.

Utviklingen av løpet

Tribuneanlegget på Olympia Eisstadion i Innsbruck kunne ta 11.000 tilskuere. Aftenposten meldte om velfylte tribuner, men de var ikke «sprengt til bristepunktet», slik de hadde vært på 500 m dagen før. Et par tusen tilreisende nordmenn sørget for at stemningen for de norske løperne nesten kunne sammenlignes med å gå på Bislett. Blant de norske tilskuerne var også Kronprins Harald, som hadde valgt skøyter foran femmila i Seefeld, som gikk samtidig med 5000 m.

Det skulle vise seg å være et klokt valg, for i Seefeld smurte de norske løperne seg ut av medaljekampen. Skylaget som sørget for at isen holdt seg noenlunde godt gjennom hele skøyteløpet, var en strek i regningen for de norske femmilsløperne, som hadde satset på at sola skulle bryte gjennom. Alle fire gikk imidlertid gode løp og plasserte seg som nr 5, 6, 7 og 8, mens medaljene gikk til Sverige og Finland.

Løpene startet klokken 10:00, og med kuldegrader og overskyet vær var det duket for gode forhold, slik man hadde håpet på.

Det blir sagt at hjemme i Norge var det nærmeste folketomt i gatene og taust på telefonen mens 5000 m gikk i Innsbruck. Det var for øvrig første gang det norske folk kunne følge de olympiske vinterlekene direkte både på radio og fjernsyn.

Allerede i første par overrasket Kalervo Hietala, en nærmest ukjent finne, ved å gå på 7.58,8. Han rekordforbedret seg med 15 sekunder og ble første finne til å gå under 8 blank. Hans parkamerat Choi Young Bai fra Sør-Korea fikk notert 8.03,4 – ny sør-koreansk rekord.

I neste par gikk danske Kurt Stille på 7.56,1. Også han gikk under 8 blank for første gang og satte personlig rekord med 6,7 sekunder (8.02,8 fra EM på Bislett to uker før OL). Kurt Stilles tid skulle bli stående som dansk rekord i mer enn 40 år! Han avgjorde samløpet mot italienske Renato De Riva på de siste runde. De Riva fikk 7.57,5 – også det ny personlig rekord og første italiener under 8 blank.

Tredje par var et oppgjør mellom østerrikske Hermann Strutz og tyskeren Günther Traub. De fulgte hverandre lenge, men mot slutten dro Strutz stadig lengre fra. Strutz gikk i mål til 7.48,3 – en oppsiktsvekkende god tid og ny olympisk rekord! Før løpet hadde Strutz 8.09,7 som bestetid. Traub gikk inn til 7.53,9, og var dermed den første som ikke satte personlig rekord.

I fjerde par kom regjerende olympisk mester på distansen – sovjetrusseren Viktor Kositsjkin. Kositsjkin åpnet forsiktig og lå lenge likt med Strutz. Fra passering 3000 meter lå han foran Strutz, og han gikk i mål til ny ledelse, ny personlig rekord og ny olympisk rekord – 7.45,8 – 2.5 sekund foran Strutz.

Et stykke bak Kositsjkin gikk engelske Anthony Bullen i mål til 8.12,4 – også det personlig rekordforbedring.

Etter fire par var status 7 personlige rekorder og 2 olympiske rekorder. Viktor Kositsjkin ledet foran Hermann Strutz da Norges førstemann skulle i ilden, og det skulle etter hvert vise seg at det bare var de norske løperne som kunne matche tidene til disse to. Kositsjkin og Strutz ble til slutt nr 4 og 5 på distansen.

I si biografi “Ung på isen” forteller Per Ivar Moe at han aldri hadde vært så nervøs som foran dette løpet. Det hjalp litt å snakke med treneren, Stein Johnson. Han visste hva han måtte gjøre, men nervøsiteten forsvant ikke før løpet var i gang.

På vekslingssiden stod Aage Johansen og sekunderte Moe. Per Ivar Moe åpnet sterkt og allerede etter 1000 meter ledet han med nesten 3 sekunder på Kositsjkin. Moe holdt tempoet oppe, og tre runder senere lå han cirka 6 sekunder foran den regjerende mesteren. Moe måtte riktignok litt opp i rundetid mot slutten av løpet, men det måtte sovjetrusseren også, og Moe gikk i mål, totalt utkjørt, til 7.38,7 – et lite øyeblikk etter ble den rettet til 7.38,6. Klar ledelse, ny personlig rekord og – selvfølgelig – ny olympisk rekord.

Moe var fornøyd med løpet sitt. Han hadde aldri tidligere hatt en slik følelse av at han hadde gjort sitt ytterste. Hvis noe kunne gå bedre, tenkte Moe, så fortjente han gullmedaljen. Stein Johnson bekreftet at han hadde gått et bra løp:

«7.38.6 er fremragende på denne isen og under disse forholdene. Jeg tror ikke mange kommer i nærheten av tiden din. Og slå den – tja, det måtte bare være én mann, det».

Per Ivar Moe visste hvem han mente. Skulle han bli slått av Knut enda en gang? Det ble en lang ventetid for unggutten.

Det sjette paret ble et lite mellomspill, selv om den lovende nederlenderen Cornelis «Kees» Verkerk gikk inn til 7.51,1 – også det ny personlig rekord.

Den første virkelige testen kom i syvende par. Svenskene hadde stor tro på sitt sterkeste kort – regjerende verdensmester Jonny Nilsson, men allerede etter 1000 meter lå han 5,3 sekunder bak Moe. Han slet med dårlig rytme og fortsatte å tape til Moe, og gikk i mål til 7.48,4 – tidelen bak Hermann Strutz.

Så fulgte to skikkelige buljongpar, med løpere fra Sveits, Ungarn, Canada og USA, før det var klart for neste nordmann – Fred Anton Maier. Han klarte ikke å holde åpningsfarten til Per Ivar Moe og ble liggende 2-3 sekunder bak. Han lå imidlertid klart foran Kositsjkins passeringstider og gikk i mål til 7.42,0 og klar andreplass så langt.

To nye buljongpar fulgte, der finske Jouko Launonen gjorde det best med 8.03,5, før neste utfordrer – svenske Ivar «Ivriga» Nilsson – stod på startstreken. Han åpnet sekundet raskere enn Moe på første 200 m, men etter dette tapte han stort sett ett sekund pr runde, og etter 4 ½ runde passerte han 4 sekunder bak Moe. Slaget virket tapt i forhold til Moe, men han var enda innenfor rekkevidde for å kunne ta Maier. Ved passering 3000 m var avstanden økt til 7 sekunder, 4 sekunder bak Maier. Nilsson gikk i mål til 7.49,0. Det skulle holde til 7. plass da alle var kommet i mål.

Dramatikk til siste skøytetak

Så skulle spenningen utløses. Knut Johannesen stilte seg opp i ytre bane, mens Thomas Alfred Terence Malkin – best kjent som Terence Malkin eller bare Terry Malkin – gjorde seg klar i indre bane. Knut Johannesen åpnet sin vane tro forsiktig. Han stolte på avslutningen og turte ikke følge Moes drepende åpningstempo. Etter 1400 meter lå han 3 sekunder bak Moe, men så stabiliserte han rundetidene på samme nivå som Moe og tapte ikke noe mer. Ved 3000 meter lå han fortsatt 3 sekunder bak, men så knep han først ett sekund fram til 3400 meter og så et nytt sekund fram til 4200 meter. Da klokka ringte lå de omtrent helt likt.

Den siste runden føltes sikkert lang for de som fulgte løpet direkte, via radio eller fjernsyn. Men den føltes helt sikkert enda lengre for han som gikk ute på isen – i en kamp mot klokka og lagkompisen. Vi lar Knut Johannesen selv fortelle (utdrag fra boken «På’n igjen»):

«Jeg gikk som i trance. Da oppløpssiden lå foran meg, og jeg bare hadde 100 meter igjen, bølget isen opp og ned for øynene mine. Jeg forstår nå hva skribenter mener når de sier at hvert sekund er som et minutt, og hvert minutt som en time. Jeg kom aldri fram, det ble aldri slutt på den bølgende isen mellom meg og mennene som sto der og ventet ved mål. Endelig! Jeg krøket meg sammen til siste fraspark og skar målstreken. To sekunder stod jeg stille og sammenbøyd mens hjerteslagene dunket i ørene mine, så reiste jeg meg brått og snudde meg mot den elektriske tidtakertavlen i østre sving. Der lyste sifrene mot meg:

7.38.7 – en tiendedel svakere enn Per Ivar! Jaja

Min reaksjon var stille resignasjon. Da skulle det vel være slik, da. Jeg hadde gått så jeg ikke visste hvor gammel jeg var, det lå en trøst i vissheten om at løpet tangerte maksimum av min yteevne. Jeg kunne ikke gått en tiendedel fortere, selv om jeg hadde visst at så lite kom til å skille. Jeg lukket øynene et øyeblikk, så snudde jeg meg igjen for å se på denne tiendedelen som skulle gå over i skøytehistorien Og så sto det – jeg glippet med øynene så stod det 7.38.4 der isteden! Tiden var korrigert! Jeg hadde vunnet!

Ahhhhhh – så deilig det var å sette seg! Jeg sank sammen, lykkelig at jeg ikke torde se opp. Hele verden strømmet til, gratulerte, omfavnet meg.»

Fjernsynsseerne hadde sett det allerede da Knut Johannesen gikk i mål, men stadionuret stoppet altså først på 7.38.7, og det gikk noen sekunder før tilskuere, ledere, arrangører – og ikke minst de to kamphanene selv – fikk den endelige tiden – 7.38.4. Stille resignasjon ble forvandlet til jubel og tilfredshet da dette gikk opp for Knut Johannesen.

Tap var forvandlet til gull, bokstavelig talt i løpet av et øyeblikk, med knappest mulig margin. De to største forhåndsfavorittene hadde utkjempet en av skøytehistoriens mest nervepirrende dueller, og den mest garvede av de to kamphanene hadde vist seg som den sterkeste.

Det er neppe mulig å forstå hvordan Per Ivar Moe må ha hatt det da tiden ble korrigert, om man ikke selv har opplevd noe lignende. I noen sekunder trodde han at han var blitt olympisk mester – før tiden ble korrigert. Den beste til å beskrive følelsen er nok Moe selv, i boken «Ung på isen»:

«Jeg skal ikke nekte at jeg nærmest datt sammen med det samme. Jeg hadde jo sånn halvveis gjort meg klar til å motta Kupper’ns gratulasjoner og komme med noen trøstende ord til ham, – og så var rollene plutselig byttet om. Rutine og gjennomprøvet seiersvilje hadde vist seg sterkere enn ungdommelig pågangsmot. Gullet var blitt til sølv.

Men så tenkte jeg: Det er jo ikke det som er det viktigste. Knut og jeg og Fred har tatt gull-sølv-bronse! Alle medaljene til en nasjon, det har aldri hendt for i olympiske skøyteløp. Hvordan vi «stokker» de tre medaljene, spiller ikke så stor rolle. Og for Knut var det vel ekstra hyggelig å få denne erstatningen for gullmedaljen som Sigge Ericsson knep fra ham i Misurina 9 år tidligere.»

De norske løperne lå nå på de tre første plassene på resultatlista. De norske flaggene vaiet friskt på tribunen, og nordmennen sang “Bedre og bedre dag for dag” (Gjestvang hadde tatt sølv på 500 m dagen før) og “Seier’n er vår” av full hals, så det ljomet over isstadion, til stor fornøyelse også for de øvrige tilskuerne, som neppe hadde opplevd en slik skøytefest tidligere. Utlendingene sang med, og norske journalister måtte oversette sangtekstene for sine utenlandske kollegaer.

Men var det kanskje litt tidlig å fordele medaljene? Det var fortsatt syv par igjen. Men ingen av de gjenværende skulle utgjøre noen større trussel for de norske løperne. Det gjorde de da heller ikke. Nærmest fulgte nederlenderen Rudi Liebrechts i 15. par. Han gikk inn til 7.50,9. Det holdt til 8. plass.

I 17. par fikk tyskeren Gerhard Zimmermann notert 7.56,8 (13. plass), og i 20. par gikk sovjetrusseren Muzakhid Khabibulin inn til 7.52,3 og 10. plass. Den 16. og siste som gikk under 8 minutter var Knut Johannesens parkamerat, Terence Malkin, som satte ny britisk rekord med 7.59,4.

Tredobbelt norsk er et faktum!

Da alle de 21 parene var i mål, var det fortsatt tre nordmann øverst på resultatlista! For første gang i OL-historien hadde tre løpere fra samme nasjon tatt alle medaljene i hurtigløp for herrer.

Det skulle 34 år før noen gjentok denne prestasjonen. Under OL i Nagano tok Nederland tredobbelt på 10.000 m, med Gianni Romme foran Bob de Jong og Rintje Ritsma.

Ytterligere 16 år senere, under OL i Sotsji, ble det til trippelseier til Nederland på tre distanser: 500 m, 5000 m og 10.000 m. Det var to løpere som forhindret nederlandsk storeslem på de to siste distansene: Polske Zbigniew Bródka tok gull på 1500 m, mens canadiske Denny Morrison tok sølv på 1000 m og bronse på 1500 m.

Tilbake til 5000 m i 1964 koster vi på oss resultatlisten for de 12 beste:

 1. Knut Johannesen, NOR       7.38.4
 2. Per Ivar Moe, NOR          7.38.6
 3. Fred Anton Maier, NOR      7.42.0
 4. Viktor Kositsjkin, URS     7.45.8
 5. Hermann Strutz, AUT        7.48.3
 6. Jonny Nilsson, SWE         7.48.4
 7. Ivar Nilsson, SWE          7.49.0
 8. Rudi Liebrechts, NED       7.50.9
 9. Cees Verkerk, NED          7.51.1
10. Muzakhid Khabibulin, URS   7.52.3
11. Günther Traub, FRG         7.53.9
12. Kurt Stille, DEN           7.56.1

Fullstendig resultatliste: https://www.speedskatingnews.info/en/results/?eventresultID=910

Kommentarer

Også treneren, Stein Johnson, fikk sin velfortjente hyllest etter løpene. Hele sesongen hadde han vært sikker på norsk suksess i OL, også da ekspertene tvilte. Han nøt øyeblikket, men hoverte ikke. Til å være bergenser var Johnson kledelig beskjeden, og uttalte seg slik i samtale med Aftenbladets utsendte medarbeider:

«Det er ingen grunn til å gjøre slikt vesen av meg. Det jeg har gjort, er bare å peke ut retningen man må gå hvis man vil nå fram. Når man har med slike gutter a gjøre som disse skøyteløperne, er det ingen sak å få suksess. Jeg har bare forklart for dem grunnlaget for enkle regler for all kroppsbygging og formet et øvelsesprogram basert på den lærdom jeg har høstet i mitt fag. Det krever en veldig innsats, det er så, men den innsatsen er det guttene som har gjort. Og fordi jeg har sett hvilket to det er i dem, og fordi de til punkt og prikke har fulgt oppskriften, kunne jeg ikke annet enn å være sikker.»

Vi koster på oss et par avisoverskrifter:

Friheten: «Mer overbevisende kunne det ikke gjøres»

Aftenposten trakk linjene tilbake til jubelsesongen året før: «Fantomgjengen» ute og går igjen!

Flere aviser legger vekt på at det overskyede været sørget for at alle våre gutter gikk under noenlunde like forhold, men Aftenpostens utsendte medarbeider, den tidligere fotballproffen Ragnar «Lazio» Larsen, skriver i sin beretning fra løpet at forholdene ble gradvis dårligere etter hvert som solen brøt gjennom og varmet opp isen. Larsen skriver at «den oljet isen til å begynne med, men oppløste den nærmest mot slutten». Tidene kan nok tyde på at det var best forhold for de 4-5 første parene, men dersom forholdene virkelig ble så dårlige som Larsen beskriver, var det en sterk prestasjon av sovjetrusseren Muzakhid Khabibulin som gikk inn til 7.52.3 og 10. plass i nest siste par.

Medaljene deles ut

Den norske trioen fikk utdelt medaljene sine i Olympiahalle i Innsbruck kl 20:00 samme kveld. Dessverre var det ikke så mange nordmenn som fikk være med på hyllesten og synge «Ja vi elsker» sammen med medaljevinnerne. Medaljene ble nemlig delt ut i forkant av ishockeykampen mellom USA og Tsjekkoslovakia, og bare de som hadde sikret seg de dyre billettene til denne kampen fikk se medaljeseremonien.

OL-vinneren legger opp

Knut Johannesen hadde lenge annonsert at OL-sesongen 1964 kom til å bli hans siste, og dette gjentok han etter løpet. Før sesongen var over rundet Kuppern av med å ta sitt andre VM-gull i Helsingfors i slutten av februar.

Knut Johannesen hadde vært flaggbærer for den norske OL-troppen under åpningen av lekene i Innsbruck, slik han også var det i Squaw Valley 4 år tidligere. Ved å vinne OL-gull holdt han i hevd en tradisjon som med ett unntak hadde holdt seg siden 1928 – at den norske flaggbæreren vant OL-gull i de samme lekene. Unntaket var Birger Ruud, som bare fikk sølv i 1948.

Blant de 36 nasjonene som marsjerte inn under åpningsseremonien i Bergiselbakken var det 6 flagg som ble båret av skøyteløpere. For Sovjetunionen var det Jevgenij Grisjin som bar flagget, og dermed var to av de mest legendariske skøyteløperne det siste tiåret representert blant flaggbærerne. Det nederlandske flagget ble båret av 19 år gamle Ard Schenk, som enda ikke hadde fått sin legendestatus. Ellers bar Ralf Olin flagget for Canada, Bill Disney for USA og Luvsansharavyn Tsend for Mongolia.

For dem som vil følge dramatikken fra 5. februar 1964 enda tettere, anbefales det redigerte utdraget av radiooverføringen som ligger på Nasjonalbiblioteket sine sider >>

Etterord – om bildene og bakgrunnen for artikkelen

Bildene som er brukt er hentet fra arkivet etter Billedbladet Nå. Nå ble nedlagt i 1995, og billedarkivet med ca 14.000 fotografier fra 1953 til 1988 ble gitt som gave fra NTB til Riksarkivet i 1998. En del av bildene er etter hvert digitalisert og lagt ut på Digitalarkivet. Bildene er lagt ut med en Creative Commons lisens som gjør at bildene kan benyttes fritt, så lenge man krediterer fotografen.

Jeg har kjent til den norske trippelseieren i 1964 siden min far fortalte entusiastisk om den da jeg var 8 år, under OL i Innsbruck i 1976. Og selv om historien er inspirerende i seg selv, var det først da jeg kom over denne bildeserien på Wikimedia Commons at jeg fant inspirasjon til å fordype meg i historien og skrive om den.

Kilder for historien er de to biografiene “På’n igjen” og “Ung på isen”, den offisielle rapporten fra vinter-OL i 1964, samt en rekke aviser fra denne tiden (primært Aftenposten, Arbeiderbladet og Stavanger Aftenblad, men også enkelte andre fra Nasjonalbibliotekets avisarkiv).

Jeg håper historien kan være til glede for flere enn meg! 

Bjarte Hetland