Britene var – som i mange andre idretter på 1800-tallet – raskt ute med å bringe konkurranser i hurtigløp over i organiserte former. Det hele startet med løpene i The Fens i nordvestre England. Fenland var opprinnelig et våtmarksområde som i årenes løp hadde blitt drenert, for å legge til rette for jordbruk. Dreneringen forgikk ved at det ble lagt en rekke åpne kanaler, og når disse kanalene frøs til, lå de der som innbydende skøytebaner i et ellers snøfattig område.
Disse kanalene, the Fens, ble etter hvert tatt i bruk til hurtigløpskonkurranser, med mesterskap for profesjonelle fra 1820. Aktiviteten blomstret under Victoriatiden, og de beste skøyteløperne ble celebriteter og mye omtalt i datidens presse. Dronning-gemalen prins Albert var en av mange ivrige skøyteløpere.
Britene kan også påberope seg verdens første kunstisbane, London Glaciarium, som ble åpnet i bydelen Chelsea i 1876. Behovet for å få Fen-løpene inn i ordnede former førte til dannelsen av The National Skating Association of Great Britain i Cambridge i 1879, og det første offisielle mesterskap for profesjonelle ble arrangert i desember samme år i Thornby utenfor Peterborough i den sørlige delen av Fenland. Distansen ble satt til en og en halv engelsk mil (2413 meter), og foregikk på rett bane med vending rundt en stolpe eller lignende halvveis. 30 løpere stilte opp, og den lokalt berømte George ‘Fish’ Smart vant på tiden 6.20. Smart var fra Welney, en landsby i Fenland med ca 500 innbyggere – berømt for sine hurtigløpere.
Britiske mesterskap for både amatører og profesjonelle ble deretter arrangert med ujevne mellomrom, hver gang kuldegradene gjorde det forsvarlig. I perioden 1887-1895 og 1900-1912 var vintrene relativt stabile. En god tid for Fen-mesterskap var perioden fra 1951 til 1956, noe som førte til en oppblomstring av britisk skøyteaktivitet, også med økt internasjonal deltakelse. Siden 1950-tallet har Fen-mesterskapet vært avviklet fire ganger på grunn av milde vintre, sist i 1979 med John Tipper som vinner.
Etter at ISU ble stiftet og offisielle EM og VM ble avholdt fra 1893, deltok britene relativt sporadisk, så lenge deltakelsen i Fen-mesterskap hadde adskillig høyere status i hjemlandet. En del av de mer bemidlede entusiaster reiste til Davos og andre alpebyer. Av og til dukket de opp i mesterskapene, uten å gjøre seg gjeldende i rekordbøkene. De britiske rekordene var ved krigsutbruddet i 1939 relativt beskjedne: 45.2-2.31.1-9.04.9-18.49.4. Den beste rekorden var nok Walter Rutters 45.2 satt i VM i Lake Placid 1932. Rutter bar britisk statsborger bosatt i New York, men stilte av ukjente årsaker ikke opp i OL. To uker senere dukket han opp i VM samme sted, og etter en flott 5. plass på 500 m med 45.2 ble det mer beskjedne plasseringer på 1500 (24) og 5000 (25) av 27 deltakere.
En av pionerene i engelsk skøytesport var Fred Dix, som i 1913 i Davos senket den britiske 10 000 m-rekorden til 18.49.4. Denne rekorden overlevde i 34 år, inntil en fullstendig ukjent 20-åring, Johnny Cronshey (1926-2004), under VM på Bislett i 1947 tok en meget overraskende 9. plass sammenlagt etter å ha gått sin første 10 000 m på 17.56.8. Cronshey deltok i OL 1948 med en 11. plass på 5000 m som beste resultat, men kom senere i nærmest konstant konflikt med både klubb og forbund.
Cronshey ble suspendert (noen kilder hevder at han i en diskusjon med generalsekretæren i det britiske forbundet gikk til fysisk angrep på den arme kontorist) etter sesongen 1948, og da suspensjonen ble opphevet like før VM på Bislett i 1949, nektet den temperamentsfulle Cronshey å stille for Storbritannia. Han gikk i stedet for ISU og ble nummer 7 sammenlagt etter 3. plass på 10 000 m. Foran 1951-sesongen valgte han å representere hjemlandet igjen, og tok en sensasjonell andreplass i VM i Davos 1951, bare slått av en norsk skøytekonge med kallenavn Hjallis. Dette er den eneste medaljen Storbritannia var vunnet i hurtigløp til dags dato!
I 1952 reiste han til Norge for å trene, deltok bl.a. i to firkampstevner på Bislett før OL, men kom igjen i konflikt med sine hjemlige idrettsmyndigheter og ble ikke tatt ut til OL. En forbannet Cronshey pakket skøytene, reiste til Nord-Norge og avsluttet sesongen med å delta i stevner i Mo i Rana, Harstad, Narvik og Tromsø fra 10. til 22. mars. Gjestfrie nordlendinger tok vel imot friskusen fra London, gav han kost, losji og transport, og ordnet tilbakesendelse til hjemlandet. Men resultatet ble at Storbritannia stilte opp med tre løpere i OL 1952, men uten sitt eneste medaljehåp.
Britisk deltakelse i Oslo 1952
John Graham Hearn, Storbritannia
Født 27. desember 1929: Wandsworth, London
Død 7. august 1980: Whyteleafe, Surrey
Perser før OL 52: 50.0-52 2.26.3-52 8.54.0-52 OL 52: 2.30.1(38f) 8.47.0(17) 17.41.5(10) OL 56: 45.9(45) 2.17.5(33) 8.21.4(26) 17.27.6(20) Perser All Time: 45.9-56 2.17.5-56 8.21.4-56 17.27.6-56
Nasjonale mesterskap: 56(1) Fen
Internasjonale mesterskap: EM 53, 55, 57, 60 – VM 52
Beste plassering på adelskalenderen: 112 (1956)
Aktiv 1952-67
John Hearns første med hurtigløp på 400 m-bane skjedde på Hamar en måned før OL-åpningen 1952, da han i et klubbløp prøvde seg på en 1500 m, som han tilbakela på 2.32.2. Ti dager senere gikk han en liten firkamp i et stevne i Vikersund, før han prøvde seg i et nytt småstevne på Hamar og forbedret seg til 2.26.3 og 8.54.0. Hans 10. plass på 10 000 m i OL på ny britisk rekord på 17.41.5 må karakteriseres som en stor overraskelse.
Hearn forble en trofast deltaker i stevner i Norge fram til 1960. Under OL i 1956 satte han personlige rekorder på samtlige distanser, også på 500 m hvor han ble sist av de som fullførte. Noen sprinter var han definitivt ikke. I 1956 ble han britisk mester på Bury Fen på den nest beste vinnertid i fen-løpenes historie da han tilbakela de 2413 meterne på 4.18.0. Hearn avsluttet sin lange skøytekarriere som 37-åring med å prestere 46.2-2.20.2-8.30.8 i Madonna i januar 1967.
Norman Albert Holwell, Storbritannia
Født 6. september 1928: Birmingham
Klubb: Birmingham Mohawks
Perser før OL 52: 45.7-51 2.23.4-51 8.38.9-51 18.08.5-51 OL 52: 45.4(21) 2.24.5(14) 8.44.5(16) 18.02.4(15) Perser All Time: 45.0-53 2.22.1-53 8.36.2-53 17.47.4-53
Nasjonale mesterskap: 53(1) Fen, 54(1) Fen, 55(1) Fen
Internasjonale mesterskap: EM 51(8), 52, 53(8), 55 – VM 51, 52, 53
Beste plassering på adelskalenderen: 111 (1953)
Aktiv 1951-56
Norman Holwell, med skøytebakgrunn fra innendørsmiljøet i Birmingham (han ble britisk innendørsmester på en engelsk mil i 1949) – kom til Norge i desember 1950 for å trener foran EM på Bislett i slutten av januar. Iherdig trening ga raskt resultater. Under EM overrasket han stort med å ta 8. plass sammenlagt. På 5000 m presterte han 8.38.9 på 7. plass, bare tre sekunder bak Cronsheys fire år gamle britiske rekord. Han klarte ikke å leve opp til EM-resultatet i VM i Davos to uker senere, men returnerte til Norge og trente ivrig videre til i slutten av mars. I alt deltok han i 15 stevner i Norge i sesongen 1950/51.
Året etter var han tilbake igjen, men sesongen ble en skuffelse i forhold til forventningene, selv om OL resulterte i personlige rekorder både på 500 og 10 000 m. Etter å ha blitt britisk mester på Bury Fen 8.desember 1952 på ny rekordtid 4.12.2, reiste han igjen til Norge. Under EM på Hamar siste helg i januar 1953 tangerte han sin plassering fra EM 1951 med en ny 8. plass sammenlagt. På 10 000 m ble det en fin 5. plass på ny personlig rekord 17.47.4, fem sekunder bak Hearns britiske rekord fra OL 1952. Under et stevne på Gjøvik i februar satte han britisk rekord på 3000 m med 4.57.0 og var bare 0.4 sekunder bak Cronsheys 5000-rekord da han noterte 8.36.2.
Holwell forsvarte sine britiske Fen-titler i 1954 og 1955, og deltok i EM i Falun 1955 uten å lykkes. I 1956 stilte han opp i det britiske OL-uttaksstevne i Davos 3.-4.januar, men klarte ikke å kvalifisere seg. Hele 20 britiske løpere kjempet om det som skulle bli tre OL-plasser til Cortina: Cronshey, Hearn og Alexander Connell. I det britiske skøytemiljøet huskes Holwell best for sine tre strake Fen-seire, noe som ga han lokal heltestatus i det skøyteglade Fenland.
William Anthony Ashford ‘Bill’ Jones, Storbritannia
Født 18. mars 1923: Cannock, Staffordshire
Død april 2003: Dudley, West Midlands
Klubb: Birmingham Mohawks
Perser før OL 52: 46.5-52 2.30.4-52 8.51.0-52 18.25.3-52 OL 52: 46.9(34) 2.32.2(35) 9.03.7(31) Perser All Time: 46.5-52 2.30.4-52 8.51.0-52 18.25.3-52
Internasjonale mesterskap: VM 52
Beste plassering på adelskalenderen: 327 (1952)
Aktiv 1950-56
Bill Jones var et produkt av miljøet rundt ishallen i Solihull, 14 kilometer sørøst for Birmingham sentrum. I motsetning til sin klubbkamerat Norman Holwell, hadde Jones ingen suksess som Fen-løper. Etter å ha tjenestegjort i Royal Navy under andre verdenskrig, etablerte han seg som en av klubbens beste innendørsløpere i de første etterkrigsårene. I 1950 dro han til Norge for å forsøke seg utendørs på 400m-bane, og etter å ha deltatt i 7 stevner i Norge reiste han hjem med følgende personlige rekorder: 47.3-2.33.6-5.22.9-9.09.9.
I 1952 var han igjen på plass, og ble belønnet med en OL-billett. Resultatene var relativt beskjedne, både under OL og det påfølgende VM på Hamar. I 1956 tok han turen til Davos for å delta i de britiske OL-uttaksløpene til OL i Cortina, men heller ikke det ble noen suksess. Hans beste plassering ble en 5. plass på 5000 m med tiden 9.05.2, i et løp som lagkamerat fra Oslo-OL John Hearn vant på 8.34.6.
Arild Gjerde