Den første Finnepokalen, del 1 – 1902

I mange år var landskampene en viktig del av skøytesesongen. Den første landskampen ble arrangert i 1929.

De første årene var det Finland som var motstandere, senere fulgte USA og Latvia. Den første landskampen mot Sovjet ble arrangert i 1946 og den første mot Sverige i 1947. Etter at Sovjet kom tilbake i det gode selskap i 1953 var de årlige landskampene mot Sovjet blant årets høydepunkt, ved siden av mesterskapene. Mot slutten av 60-tallet ble det også årlige landskamper mot Nederland, som det var stor prestisje å vinne. Da verdenscupen gjorde sitt inntog ble det imidlertid raskt slutt på landskamper på seniornivå.

Men forløperen til landskampene begynte allerde i 1902 da Kristiania Skøiteklub møtte Helsingfors Skridskoklubb til kamp om den første Finnepokalen.

Dette var en årlig klubbkamp, der også Stockholm kom med i 1903. Klubben som vant fikk et napp i vandrepokalen, og pokalen måtte vinnes 3 ganger før en klubb fikk den til odel og eie. Konkurransen ble kjent som «Pokalkampen» eller «Kampen om Finnepokalen» (eller «den norsk-finske pokalen» som den ble kalt i Finland).

Initiativet til denne pokalkampen ble tatt av nordmannen Martinus Lørdahl i forbindelse med et internasjonalt skøytestevne i Helsingfors i 1901. Lørdahl gikk løp i Helsingfors sammen med Rudolf Gundersen. I tillegg til at han var blant landets beste hurtigløpere, var Lørdahl også en av landets beste i kappgang og kunstløp. Han var også en av Norges fremste idrettsledere på starten av det 20. århundre. I 1898 hadde han vært med å stifte Kristiania Skøiteklub, men han er kanskje best kjent som «Bisletts far».

Selv om det var rene klubblag var dette jevngodt med landskamp på denne tiden, siden datidens fremste skøyteløpere i de to land var medlem av de to klubbene.

Dette var 6 år før Norge spilte sin første landskamp i fotball, og mange regner denne pokalkampen mellom KSK og HSK som den første norske landskamp, uansett idrett.

Den første kampen om Finnepokalen ble arrangert i Helsingfors første helga i mars 1902. Hver klubb skulle stille med 3 løpere, og det ble konkurrert over tre distanser – 500 m, 1500 m og 5000 m. Kristiania SK stilte med Rudolf Gundersen, Johan Schwartz og Sigurd Mathisen. Dette trekløveret hadde representert Norge under VM på samme bane en uke tidligere. De norske løperne hadde gjort det bra i mesterskapet, og Gundersen hadde vunnet de to korteste distansen, men ingen hadde klart å vinne 3 distanser, så ingen verdensmester var blitt kåret.

HSK stilte med Jussi Wiinikainen, Franz Frederik Wathén og Toivo Tilander. Wathén var blitt verdensmester i Stockholm i 1901, mens Wiinikainen hadde vunnet de to lengste distansene i det uavgjorte VM i Helsingfors helgen for pokalkampen.

Det har vært vanlig å anta at den første pokalkampen gikk over to dager, med 5000 m lørdag, og 500 m og 1500 m søndag, slik pokalkampene ble gjennomført fra 1903. Men norske og finske aviser er samstemte i at pokalkampen i Helsingfors ble arrangert i løpet av én dag – søndag 2. mars – med 3 distanser.

Løpene ble avholdt på Helsingfors SK sin bane i Norra Hamnen. Godvær den siste tiden hadde gjort isen litt myk, men arrangøren hadde gjort en god innsats for å holde banen i best mulig stand til løpene. Banen var forøvrig utsmykket med flagg og vimpler.

Pokalkampen startet altså med 500 m, og allerede i første par møttes to av favorittene – Gundersen og Wathén. Siden de to lagene fremstod som ganske jevne, mente mange at pokalkampen kunne avgjøres allerede i dette første paret. Wathén gikk et svært godt løp og lå an til å slå sin sterke parkamerat, men var uheldig å falle like før mål. Dermed ble det parseier til Gundersen med 48 ²⁄₅ s, slik skrivemåten var på den tiden. Wathén fikk notert 53 ³⁄₅ s. Gundersen gikk 1 ²⁄₅ sekund langsommere enn da han vant VM på samme bane helgen før.

I det andre paret møttes Mathisen og Wiinikainen, som begge hadde sin styrke på de lengre distansene. Det ble en klar seier til Wiinikainen, 49 ⁴⁄₅ mot 51 ³⁄₅ s.

I det tredje paret møttes så Schwartz og Tilander. Tilander hadde sin styrke på de korte distansene, og så ut til å gjøre et godt løp, men uhellene var ikke slutt for finnene. Tilander falt i siste sving, traff en stolpe som gjorde at han fikk et slag i den ene hofta og brøt løpet. Schwartz gikk inn til 49 ²⁄₅ s og ble dermed nr 2 på distansen.

Resultatlista så dermed slik ut:

1. Rudolf Gundersen       KSK          48,4    
2. Johan Schwartz         KSK          49,4     
3. Jussi Wiinikainen      HELSINGFORS  49,8     
4. Sigurd Mathisen        KSK          51,6     
5. Franz F Wathén         HELSINGFORS  53,6 (fall)   
6. Toivo Tilander         HELSINGFORS   DNF

Kristiania SK vant dermed 500 m med 7 poeng mot Helsingfors SK som fikk 14. Om Wathén hadde holdt seg på beina og vunnet distansen, hadde resultatet blitt 10-11 i norsk favør. Om Tilander i tillegg hadde slått Mathisen ville det stått 10-11 i finsk favør.

Parene på 1500 m ser ut til å være satt opp basert på rekkefølgen på 500 m. I første par møttes derfor den beste fra hver av klubbene – Gundersen og Wiinikainen. I VM syv dager tidligere hadde Gundersen slått Wiinikainen med 6 sekunder, så det burde være lett match for nordmannen. Det ble likevel et forholdsvis jevnt oppgjør, der Gundersen dro i land seieren, et drøyt sekund foran finnen. Gundersens tid ble 2 m 36 ¹⁄₅ s, mens Wiinikainen fikk 2 m 37 ²⁄₅ s. Gundersen gikk nesten 2 sekunder svakere enn i VM, mens Wiinikainen forbedret sin tid med 3 sekunder.

I andre par møttes Schwartz og Wathén. Det endte med parseier til Schwartz på den sterke tiden 2 m 33 ²⁄₅ s. Det var 3.5 sekunder raskere enn han gikk i VM, og sekundet bedre enn Gundersens vinnertid i VM. Wathén måtte også se seg slått av Gundersen, men gikk inn foran Wiinikainen.

I siste par møttes Mathisen og Tilander. Tilander var regnet som en 1500-spesialist, men gikk et forholdsvis dårlig løp. Trolig var han preget av den smellen han fikk da han falt på 500 m. Han holdt likevel Mathisen noen meter bak seg, og sikret plusspoeng for finnene i sitt parløp.

Dette gav denne resultatlisten:

1. Johan Schwartz         KSK          2.33,4  
2. Rudolf Gundersen       KSK          2.36,2  
3. Franz F Wathén         HELSINGFORS  2.36,8  
4. Jussi Wiinikainen      HELSINGFORS  2.37,4  
5. Toivo Tilander         HELSINGFORS  2.39,8  
6. Sigurd Mathisen        KSK          2.40,8

Det ble ny dobbeltseier til Norge, men finnene gjorde det noe bedre enn på 500 m. Norge vant distansen 9-12 og ledet 16-26 foran den avsluttende distansen.

Etter en litt lengre pause fortsatte pokalkampen med 5000 m. Jussi Wiinikainen hadde vunnet de to lengste distansene i VM og måtte finne seg i være favoritt, sammen med Johan Schwartz.

Parsammensetningen ble den samme som på 1500 m, men nå var det Schwartz og Wathén som var først ut. Wathén tok tidlig ledelsen, men i siste halvdel av løpet var tydelig at Schwartz var den beste av de to. Han gikk i mål til tiden 9 min 22 ⁴⁄₅ s, et drøyt sekund svakere enn tiden hans under VM på samme bane en uke tidligere. Wathén fikk 9 m 35 ⁴⁄₅ s, nesten 4 sekunder dårligere enn tiden hans i VM.

I andre par møttes Gundersen og Wiinikainen. Dette parløpet ble aldri spennende. Wiinikainen vant oppskriftsmessig og gikk inn til ny ledertid – 9 m 13 ⁴⁄₅ s, mens Gundersen la seg nederst på resultatlista md 9 m 42 ³⁄₅ s. Wiinikainens tid var nesten 7 sekunder bedre enn vinnertiden hans fra VM en uke tidligere.

Til slutt startet Mathisen og Tilander. Dette paret ble heller aldri spennende. Mathisen gikk inn til 9 m 22 ¹⁄₅ s og andreplass på distansen, mens Tilander fikk 9 m 57 s og endte dermed sist. Mathisen satte forøvrig personlig rekord med 12 sekunder.

1. Jussi Wiinikainen      HELSINGFORS  9.13,8
2. Sigurd Mathisen        KSK          9.22,2
3. Johan Schwartz         KSK          9.22,8
4. Franz F Wathén         HELSINGFORS  9.35,8
5. Rudolf Gundersen       KSK          9.42,6
6. Toivo Tilander         HELSINGFORS  9.57,0

Til tross for finsk distanseseier ble det norsk lagseier på distansen, 10-11.

Dette bidro til en klar seier til Kristiania SK i pokalkampen, 26 poeng mot finnenes 37. Det var kanskje en mager trøst for finnene at de hadde tapt kampen selv uten de uhell de hadde på 500 m. Dog hadde det kanskje blitt noe mer spennende.

Etter løpene var deltakerne invitert til middag på hotell Kämp. Her ble alle deltakerne overrakt flotte minnemedaljer av sølv. De norske løperne startet hjemreisen mandag, men fikk foreløpig ikke vandrepokalen med seg. Den flotte pokalen skulle lages av gullsmed Hj. Fagerroos i Helsingfors og var enda ikke ferdig.

Til slutt tar vi med litt info om de to norske distansevinnerne:

Rudolf Gundersen ble europamester 3 ganger (1901, 1904 og 1906) og norgesmester 3 ganger (1901, 1902 og 1905). Han maktet imidlertid aldri å bli verdensmester. Han var nærmest i Helsingfors dette året da han vant de to korte distansene.

Under EM i Davos i 1906 satte Gundersen verdensrekord på 500 m med 44,8, og ble den første som gikk under 45 sekunder på distansen.

Gundersen var fra Kampen i Oslo – en bydel som senere skulle fostre en av våre aller største skøytehelter!

Johan Schwartz var blitt europamester i Davos tidligere i sesongen, og han ble norgesmester i 1903. I 1903 var han også beste løper både i EM og VM, men han vant bare én distanse i hvert av mesterskapene, og da heller ingen andre vant mer enn én distanse kunne ingen mester kåres. Schwartz utvandret til Sør-Afrika etter 1903-sesongen og var dermed tapt for norsk skøytesport. Han flyttet tilbake til Norge i 1909 og satt senere flere år i styret for KSK. Han døde 1. juledag 1920.

Bjarte Hetland

Kilder:

• Norske og finske aviser, bl.a. Morgenbladet og Hufvudstadsbladet 
• WSSSA sine arkiver
• Tidsskriftet «Finskt idrottsliv»
• Tidsskriftet «Fyren»
• Finn Amundsen : «Oslo Skøyteklubb gjennom 50 år»