Av Bjarte Hetland
Forrige helg kunne vi feire 50-årsjubileum for det første 10.000 m-løp under 15 minutter – Ard Schenks 14.55.9. I dag kan vi feire 45 års jubileum for en annen legendarisk 10.000 m-rekord – Sten Stensens 14.38.08, satt på Medeo 21. mars 1976 – første mann under 14.40 og første nordmann til å sette verdensrekord på Medeo.
Tidligere på sesongen ble Stensen første nordmann under 15 minutter da han satte ny verdensrekord med 14.50.31 under EM på Bislett.
Men Stensen kunne blitt historisk allerede i 1971. Stensen gikk i par med Schenk da nederlenderen satte sin historiske verdensrekord i Inzell. Stensen fulgte Schenk til det gjenstod 12 runder, da han var uheldig og falt. Stensen gikk i mål til 15.07.1. Han hadde ganske sikkert gått under 15 minutter om han hadde holdt seg på beina.
Året etter var Schenk fortsatt den ubestridte ener på alle distanser me med unntak av 500 m. Stensen fikk med seg OL-bronse på de to lengste distansene under OL i Sapporo, der Schenk vant de tre lengste distansene.
Da Schenk m.fl. ble profesjonelle etter OL-sesongen takket Stensen nei til proff.tilbud, bl.a. fordi han skulle starte på befalskolen høsten 1972. De neste sesongene var Stensen og svenske Göran Claeson de to beste, både i allround og på de lengste distansene. Men allerede i 1973 viste også nederlandske Piet Kleine at han kunne bli en farlig utfordrer de kommende årene.
Claeson trakk som regel det lengste strået sammenlagt, og slo også flere ganger Stensen på 5000 og 10.000 m. Men under VM i Inzell i 1974 var det endelig duket for mesterskapsgull til Stensen.
Denne sesongen fikk også Stensen for første gang forsøke seg på rekordisen på Medeobanen. Stensen vant både 5000 og 10.000 m, og med feber og bronkitt gikk han inn til 15.07.45 – en tid som var like bak hans personlige rekord fra OL i Sapporo. Bare Schenk (3 ganger), Verkerk (2 ganger) og Stensen selv hadde gått mila raskere enn dette.
I 1975 ble han europamester i Heerenveen, men under VM på Bislett skuffet Stensen hjemmepublikummet. Stensen vant 5000 m, men måtte se seg slått med over 15 sekunder av Vladimir Ivanov på 10.000 m. Det ble en skuffende 4. plass sammenlagt til Stensen. Heller ikke i Medeo-landskampen var det en Stensen på topp vi fikk se. I stedet var det Sovjets nye langdistansespesialst, Viktor Varlamov, som markerte seg med to distanseseire og 15.03.02 på 10.000 m – andreplass på verdensstatistikken. En drøy uke senere ble Varlamov den andre til å underskride 15 minutters grensen da han gikk 14.52.73 i det nasjonale mesterskapet og overtok verdensrekorden.
Foran OL-sesongen 1976 var det altså to sovjetiske skøyteløpere som så ut som de sterkeste utfordrerne når Stensen skulle gjøre et nytt forsøk på å vinne OL-gull – denne gang i Innsbruck, der norske skøyteløpere 12 år tidligere hadde feiret en av sine største dager i skøytehistorien da de vant tredobbelt på 5000 m.
Stensen startet OL-sesongen med å vinne Nyttårsløpene på Bislett. Da EM ble arrangert på samme bane noen uker senere fikk Stensen uventet motstand av sin seks år yngre lagkamerat, Kay Arne Stenshjemmet. Forholdene på Bislett viste seg fra sin beste side, samtidig som de norske løperne var i god form foran OL, og det ble oppnådd sterke tider. Stensen vant 5000 m på ny norsk rekord – 7.15.76, mens både Sjøbrend, Storholt og Stenshjemmet gikk under den ferske norske rekorden på 1500 m. Stenshjemmet vant distansen på 2.00.63 og ledet etter tre distanser.
Da Stensen gjorde seg klar for å gå sin 10.000 m hadde allerede Stenshjemmet gått 15.13.44 og forbedret sin personlige rekord med mer enn 20 sekunder. For å bli europamester måtte Stensen sette ny verdensrekord og gå 14.50.22 eller bedre. Stensen gikk sin beste 10.000 m og satte ny verdensrekord med 14.50.31. Han ble første nordmann under 15 minutter på mila. Men EM-tittelen gikk likevel til Stenshjemmet. Stensen måtte se seg slått med 0.005 tidspoeng, eller 1 tidels sekund på 10.000 m.
Nærmest Stensen i dette historiske milløpet fulgte den gamle verdensrekordholderen. Med 14.59.27 viste Varlamov at han også kunne gå under 15 minutter på lavlandsbane. Han ble samtidig den første til å gå to ganger under 15 minutter.
Foran OL i Innsbruck måtte Stensen finne seg i å være favoritt på begge langdistansene. Men Hans van Helden, som var blitt nr 5 og beste utlending i EM, viste urovekkende god form da han uka etter EM satte ny verdensrekord på 5000 m med 7.07.82 i Davos.
Også nederlenderne regnet van Helden som deres sterkeste mann, og satte ham opp i første pulje i OL. Men det skulle vise seg at det var Piet Kleine som skulle gi Stensen mest kamp om gullmedaljene. På 5000 m var det likevel Stensen som trakk det lengste strået, 1.99 sekunder foran Kleine, som knep sølvmedaljen – 7 hundredeler foran van Helden.
Men nå var Piet Kleine endelig kommet i skikkelig form. På 10.000 m gikk Stensen for andre gang under 15 minutter. I sjette par gikk han inn til 14.53.30 og klar ledelse foran van Helden og Varlamov. To par senere kom Kleine. Han hadde Stensens tider å gå på, og med 14.50.59 ble han den fjerde som gikk under 15 minutter på mila, og knep OL-gullet foran Stensen. Stensen fikk dog beholde verdensrekorden – enn så lenge.
To uker senere var det klart for VM i Heerenveen. Også her viste Kleine seg som den beste. Med seier både på 1500 m og 10.000 m vant han VM-gull, 0.7 tidspoeng foran Stensen.
Piet Kleine var fortsatt ikke helt ferdig for sesongen. I ukene etter OL og VM var han i sitt livs form, og to ganger forbedret han verdensrekorden på 5000 m. Først gikk han 7.04.86 under “Goldener Schlittschuh” i Inzell, og en uke senere forbedret han denne til 7.02.38 under et internasjonalt stevne samme sted, før han avsluttet med å ta verdensrekorden på 10.000 m med 14.43.92.
I løpet av fire uker hadde Kleine frarøvet Stensen både OL-gull på 10.000 m, VM-gull og verdensrekorden på 10.000 m.
Det var ikke rart at Stensen hadde revansje i tankene da det norske landslaget reiste til Alma Ata for å møte Nederland og Sovjet til 3-landskamp på Medeo-banen.
Det var Kleine som trakk det lengste strået på 5000 m, som han vant på 7.10.01 foran Stensen, som noterte 7.15.56. Søndag møttes derfor de to til en siste duell om hvem som var den beste 10.000 m-løperen.
Skøyteinteresserte nordmenn kunne følge duellen via radiosendingen, der NRKs Arne Porsum skildret den intense duellen mellom sesongens to beste milløpere. Stensen fortalte etter løpet at de ikke hadde lagt opp noe skjema. Det viktigste var å vinne samløpet mot Kleine, så det fikk bære eller briste.
Stensen hadde bestemt seg for å være offensiv og tok føringen helt fra første skøytetak og la nederlenderen jage ham. Stensen fortalte etter løpet av han hørte speakeren så godt at han fikk med seg begge løpernes rundetider allerede før han kom ut på vekslingssida. Dermed kunne han gi på litt ekstra ut av svingen hvis han hørte at Kleine hadde bedre rundetid. Kleine skulle ikke få anledning til å overrumple ham.
Olympiamesteren fulgte Stensen til det gjenstod fem runder. Da måtte han slippe, og Stensen gikk inn til 14.38.08 og ny verdensrekord! Førstemann under 14.40.
Kleine gikk i mål til 14.41.90 – også det under den gamle rekorden. På tredjeplass fulgte verdensrekordholderen da sesongen startet, Viktor Varlamov, med 14.50.06.
Stensen satte ikke bare verdensrekord på 10 000 m. Han satte også personlig rekord både på 500 m og 1500 m. Han gikk for første gang under 40.0 på 500 m (39.95) og for første gang under 2 minutter på 1500 m (1.58.72). Med dette klatret han til 4. plass på Adelskalenderen. Foran seg hadde han bare tre nederlendere – Hans van Helden, Piet Kleine og Ard Schenk.
Blant nordmennene var det ikke bare Stensen som gikk gode løp på Medeo denne helgen. Både Per Bjørang og Kai Arne Engelstad satte fine nye personlige rekorder. Kay Arne Stenshjemmet satte fire personlige rekorder og klatret til 5. plass på Adelskalenderen.
Det norske laget ble imidlertid klart slått av både Sovjet og Nederland i landskampen. Sovjet vant landskampen suverent, mye takket være sitt sterke sprintlag. Forklaringen på Norges svake resultat var at sykdom herjet i den norske troppen, der flere ble liggende med feber og influensa. Verken Amund Sjøbrend eller troppens debutant, Øyvind Tveter, fikk gått en eneste distanse. Dette åpnet for Asle T. Johansen, som opprinnelig bare var reserve, og han svarte med å gå en sterk 1500 m.
Jan Egil Storholt måtte kaste inn håndkleet etter å ha blitt nr 4 på 500 m. Blant sprinterne måtte Jørn Didriksen holde sengen andre dag, mens Arnulf Sunde fikk gått tre distanser før han måtte gi seg. Flere av de norske lederne var også sengeliggende.
En stund ble det snakket om at visepresidenten i Norges Skøyteforbund, Martin Holtung, kanskje måtte steppe inn for at Norge skulle kunne stille fullt lag. Holtung hadde lagt skøytene på hylla to år tidligere, og gikk noen treningsrunder tidligere i uka for å testen gliden og formen. Men det ble ingen landskampdeltakelse på visepresidenten.
Også Sovjet måtte stille uten et par av sine beste kort. Både Jurij Kondakov og Nikolaj Kuzmenko hadde sykdomsforfall. Men Sovjet hadde gode erstattere som ble satt inn på laget, og var i det minste fulltallige hele helgen.
Det var ikke bare skøyteløperne som ble rammet av Victoria-viruset. VGs utsendte journalist, Alf Henning Fredstad, ble også sengeliggende. Han har sendt skøytehistorie.no denne rapporten fra denne turen:
Landskampen mellom Sovjet-Nederland og Norge på medeo-banen i 1976 huskes ikke bare for Sten Stensens fantastiske v-rekord. Men vi hadde også med oss en influensa som ble kalt Victoria.
Jeg minnes at navnet ble brukt i en tittel rett før start der borte: “Med Victoria til Alma Ata” (som byen het den gang).
Vi hadde hørt mye om medeo-banen og det var stort å komme dit for en relativt ung og hardtarbeidende skøyte-reporter.
Men altså, influensaen, den var så påtagelig at hadde jeg ikke blitt syk selv hadde jeg kanskje endt med å debutere på det norske landslaget. Det var nesten sånn at man måtte telle opp hvem som var oppegående.
Jeg husker at Øyvind Tveter ikke kom lenger enn til hotellrommet. Han skulle debutert i den landskampen.
Min helsetilstand var av en slik art at jeg ble truet med lange sprøyter og sykehusopphold, men reddet meg unna med et «hav av tabletter».
NTBs mann var oppegående og frisk, minnes jeg. Det var da noe, vi kunne alltids lene oss på NTB.
Men landskamp ble det og jeg husker naturligvis Stensens store revansje over Piet Kleine.
Sistnevnte hadde vunnet VM og slått Sten på ti-ern i OL der han «kom bakfra» og rappet gullet.
Det var oppgjørets time på medeo-banen:
Jeg husker spesielt EN ting fra det løpet – at Sten ved hver utgang av svingen, og oppover mot neste passering, alltid var et par meter foran nederlandske Piet Kleine. Det endte med seier og den første tiden i verden under 14.40 på 10 000 meter. Det er ett av de største minnene jeg har fra min tid som skøytereporter.
Den ene gangen jeg var på medeo-banen var en opplevelse på mange måter.
Et fantastisk anlegg der løperne nøt godt av høyde, sol og riktige vinder. Jeg fikk forklart følgende:
Selve skøytebanen hadde en stor åpning i murveggen, i svingen, mot fjellet. Det var åpningen for den perfekte vind. På en 500 meter fikk du dytten på start-langsiden og tilsvarende på oppløpet. Problemet var å holde siste sving.
Jeg husker godt hjemturen med Aeroflot. Alle norske journalister ble plassert på EN rekke midt i flyet. Rundt oss var det fullt av folk fra Kazakhstan som skulle til Moskva og samtlige hadde bjørneskinnskåpene på. Og vi landet i snøstorm i den russiske hovedstad. Jeg har aldri vært så glad over å skifte til Finnair, og den siste strekningen hjem til Fornebu i Oslo.
Alf Henning Fredstad, tidligere journalist i VG-sporten
Veldig artig å være en del av denne gruppen. Bare en liten ting, Stensen ble verdensmester i Inzell 1974. VM ii sprint gikk i Innsbruck helgen etter og der vant Per Bjørang
Takk for hyggelig tilbakemelding, Alf Henning, og for at du påpekte den lille feilkoblingen som hadde sneket seg inn! Det er korrigert nå. Og takk for at vi fikk anledning til å benytte din historie fra turen til Medeo i 1976!